Hun satt som en #Fremmed ved sitt #Eget kjøkkenbord

IGÅR GJORDE JEG NOE SOM HAR VÆRT SKUMMELT LENGE!:

Sett og trodd fra et annet hodet;

Tankene går sine egne veier og jeg føler jeg ikke henger med – noen ganger så jobber hodet mitt så hardt at jeg føler meg svimmel  alt er bare kaos.

Jeg står opp i en liten leilighet,  et sted jeg ikke trives og ikke vil bo, men jeg må bo her for her er jeg trygg sies det.

Det er en fin søndag med masse sol og min datter Marianne ringer, jeg blir glad for hun spør om jeg vil bli med i huset som jeg har bodd i og som hun har kjøpt. Min datter er redd for at jeg skal bli lei meg og at jeg skal bli opprørt. Jeg har flere ganger forklart at jeg ikke husker noe fra familielivet som hun stadig nevner, og jeg sier at jeg føler ikke noe tilhørighet til det huset. I mine tanker så har jeg ikke bodd lenge i det huset, datter sier 43 år og det høres veldig mye ut – 43 år jeg ikke husker – det er Alzheimer én som har tatt minnene mine.

Min datter og sykepleier snakker om tabletter, men de blir enige om at jeg heller skal få i etterkant om behov.

Når vi sitter i bilen og jeg endelig er ute i frisk luft, så sier jeg helt ærlig at jeg ikke husker hvor det er og spør om vi bor langt fra hverandre. Jeg nyter å komme ut, men blir forvirret over at jeg ikke klarer å plassere stedene rundt meg.

Vi stopper bilen, etter jeg har spurt et par ganger om det er her vi skal.

Jeg og datter går inn i huset som visstnok har vært mitt hjem, jeg kjenner meg ikke igjen.

Marianne viser meg et rom som mange ting er lagret; mange ting er kanskje galt å si – det er mitt levde liv der inne! Jeg kjenner igjen hekla duker og bilder av min pappa, jeg kjenner at jeg får minnene av å være datteren til mor og far, og far bygde huset vi bodde i….

Vi går opp, men jeg kjenner meg fortsatt ikke igjen, men jeg kjenner igjen skjenken og det gamle Eike spisestuebordet som er arv etter noen gamle tanter. I skjenken står det middagsserviser og min datter forklarer meg bakgrunnen og historien bak de diverse servisene, jeg kjenner at minnene mine ikke klarer å huske hva datter prøver å fortelle. Jeg klarer nok ikke helt å godta, fordi jeg går stadig flere ganger for å kikke i skjenken og klarer ikke å huske noe av disse glasstingene.

Inne på kjøkkenet så drikker vi kaffe og spiser sjokolade. Datter forteller at dette er mitt gamle kjøkken og at her har jeg laget mye mat og mange kanelsnurrer. Hun viser meg en tapet som er fra jeg og min mann Peder bygget huset, den tapeten sier meg ingenting og gjenskaper ingen minner i mitt forvirrede hodet.

Når vi koser oss med kaffe, så hjelper datter meg å sortere litt, jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg har fått det for meg at det har vært to stk Nordlendinger? Jeg har vist bare vært gift med en Peder som også er pappaen til Marianne, jeg husker bare ikke han Peder jeg….minnene er borte som blåst med vinden…

Jeg er gjest i et hus jeg ikke kjenner igjen, jeg sitter på en pinnestol som visstnok hører til kjøkkengruppen hvor min familie var samlet. Vi snakker om Odd-Petter, joda jeg husker at det var min sønn, en sønn jeg mistet så altfor tidlig – en sønn som grunnet sykdom tok livet sitt – jeg syntes jeg har fått mye å bære i livet, men klager ikke…

Kaffen var god og det var koselig å sitte med Marianne på kjøkkenet hun snart skal pusse opp så fint. Jeg spør om hvordan jeg skal komme meg hjem og hvor jeg skal, jeg har jo aldri vært der jeg skal før? eller  skal jeg dit hvor senga mi står? og der folka i de blå draktene er? er det langt herifra?

Jeg sitter i bilen med min datter Marianne og hodet mitt jobber så mye at jeg er sliten, jeg må bare spørre Marianne og hva vi  har gjort i dag, eller har vi ikke gjort noe i dag?

Jeg spør Marianne om hun kan følge meg inn, for hun stopper et sted med bilen hvor jeg ikke kjenner meg igjen. Men nøkkel da? har noen av oss nøkkel eller skal jeg bare ringe på? Marianne sier at den blå snora i veska mi er nøkkelen, og jammen der ligger jo den blå snora!

Før Marianne reiser så må jeg spørre om vi skal noe mer i dag, slik at jeg ikke glemmer noe viktig. Datter forteller at jeg skal til tannlegen på mandagen, og det husker jeg når hun forteller.

Min datter forteller også at jeg har bursdag på Tirsdagen, jeg forteller min hun at jeg husker ikke hvor gammel jeg blir, men at jeg er født i femåførti – ja det husker jeg!

Det blir litt for mange ting å huske for meg, tannlege, kake, bursdag…

Jeg har jo uansett ikke gjort noe i dag og jeg har ikke spist mat på mange uker heller….

Hertiden; neida en Alzheimer pasient ville ikke klart å gjenfortelle en slik historie, men jeg tror jeg har klart å gjenskape et bitte lite bilde av hvordan en person med denne sykdommen må jobbe og konkurrere med eget hodet, tanker og minner <3

Min mor som flyttet på omsorgsbolig medio Oktober, under frivillig tvang, selv om hun selv skjønte at det ville være det beste for hun. Uansett, så har ikke mor vært hjemme i det huset siden hun ble flyttet til omsorgsbolig pga. demens; Alzheimers. Jeg som datter har vært redd for angstanfall og at jeg skulle rive opp i hennes gamle og frie liv. Det viste seg i går, at mamma var en fremmed uten tilhørighet ved sitt eget kjøkkenbord…

Psykisk sett så flytta mamma ut av hennes hus gjennom førtitre år, før hun gjorde det fysisk…

Vi vet aldri hva morgendagen vil bringe, mammaen vår som var så trofast på kjøkkenet med sine ferske kanelsnurrer har “flyttet ut” både med minner og kropp.

TA VARE PÅ MAMMA OG PAPPA DER UTE <3

 

 

 

4 kommentarer
    1. Åååh.. dette her berørte meg, ordene dine satt der de skulle <3
      Sånn er virkeligheten for ganske mange i vår verden, og det er sårt å høre det gjelder din mamma.. Har hørt andre pårørende til mennesker med demenssykdommer uttale at de mister sine kjære to ganger, først når sykdommen kommer, og så når de dør. Dobbel sorg på en måte… Og hvordan det er for de som stadig glemmer mer og mer.. det må være tøft for de også.. veldig.
      Takk for ord som er tankevekkende.. <3

      1. Tusen takk for vakre ord søte du ???? ja som du sier vondt å miste de levende og to ganger, men helt forferdelig å se hvordan de sliter og når hun sier at hun er redd for å si eller gjøre noe dumt.. slitsomt. Takk og go’klem

    2. Du beskriver det så levende at jeg både ser og hører det for meg. Også kjenner jeg igjen noe av det ettersom min mor også har kommet i den situasjonen nå. Ikke alsheimer, men demens…og det er jo mye likt.
      Det rørte ved meg disse ordene dine! <3

      1. Hei søte du ???? En møkka sykdomm uansett, og det gjør noe med et menneske du er glad i uansett ????????
        Takk for fines ord! Du kan få mange råd og tips av nåde meg og andre her inne, men greia er at du må tråkke stien selv og følelsene til deg og mor er det du som kjenner ???? ta gjerne kontakt. Klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg