Er du midt i livet?

Det er jeg! I februar blir jeg femtito! Kjære himmel nå blinker snart sekstitallet mot meg, og hva blir det ut av meg?

DET er noen ganger tankene raser litt rundt, er det ikke?

Det viktigste er jo at vi skal ha det bra, være noenlunde friske men det viktigste må jo være at vi skal være glade i hjertene våre – jeg vil være glad!

Noe av utfordringen i livet er å kunne være glad med de utfordringene en har rundt seg? Og det kan jo være et kunststykke i seg selv!

Noen ganger kan du kanskje kjenne at du har en fin dag og kose deg med det, men du kan være pokker så sikker på at det er en vulkan som våkner et sted rundt deg. Da blir du dratt inn i heten og du blir automatisk problemløsere! Og blir du ikke problemløsere, så blir du bekymringsbyllen, du blir bekymra pga noen rundt deg ikke har det greit!

Jeg lurer litt på om vi jenter er født med et ekstra gen, evnen til å engasjere oss til vi nesten blir tomme for energi? Klart vi gjør! Det er jo ikke noe som er verre enn om barna våre sliter eller foreldre er syke og ting må ordnes?

Noe av “feilen” vi også gjør; iallefall jeg- vi blir så sinte pga slik var det ikke når vi vokste opp! Tenker litt på ansvar barna burde ha når de har tabba seg ut og ikke minst hendelser på skoler.

Det er ikke lenge siden en rektor nesten skrek til meg, han heva iallefall stemmen godt! Men jeg har blitt for gammel til ting som ikke funker, jeg har tredje jenta på storeskoletrinnet og er rik på erfaringer.

Den beste erfaringa du får i fleisen er; jeg ser ikke mitt eget barn; jeg blir ikke automatisk sint/lei meg når MITT barn har såra andre – nei foreldra er unike til å finne en Annen sannhet! Så nei ikke rart at det flyter med mobbesaker, at de skriker mot lærere ? De må hverken stå til ansvar eller få konsekvenser? Mor og far tar kampen for dem!

Midt i livet ja, og rik på gode og vonde erfaringer! Men jeg har oxo blitt sterkere de siste 25 åra, en må jo bevege seg selv oxo; for å overleve samfunnets små og store kamper du skal igjennom.

Det var vell i fjor på denne tiden at jeg blant annet sa stopp til å fylle ut fler skjemaer vedrørende mor og søknader for at hun skulle få et annet sted å bo med Mr. Alzheimer – dere får ikke et jævla skjema til fra meg sa jeg; samt at jeg valgte å si at jeg avsluttet samtalen siden dette ikke førte noen vei!

Steike hvor forbannet en kan bli noen ganger, blir jo litt flau over meg selv noen ganger. Men samtidig er en kanskje blitt dratt så langt ned at en har ikke energi til alle småkampene og iallefall ikke fylle ut de samme skjemaene to ganger!

Noen er avhengig av oss for å ha det bra, og har de rundt oss det bra, så har vi det bra – så jævla enkelt er det! ( nesten iallefall).

Den Vimsa fra 1987 finnes ennå o meg! Du tror du har løst en julegave feks og like etter du har betalt kr 2000, så skjønner du at du har bestilt feil være som ingen kan bruke! Joa noen ting blir en aldri så mye bedre på, men nå i voksen alder så velger jeg å kalle det for Sjarm!

Midt i livet ja; vi har kanskje blitt flinkere til å se oss selv, sette noen begrensninger for det som kan være vondt og ikke gjøre oss glade? Samtidig som vi er sårbare og blir redd for å stå alene?

Skrekk og gru om jeg blir ei aldrende dame som skal kun bo med hunden resten av livet Ha Ha – hunden får det nok bra, men sikkert ingen mannfolk som vil tørre å prøve seg på hun sære bestemte med hunden!

Midt i livet så har du med deg livserfaringer som du kan bruke videre i livet for å være glad og ha det bra, det er viktig å tenke på!

Dette kan være vonde opplevelser som tap av foreldre og søsken. Som min mor så før Alzheimeren tok over; vi får ikke mer enn vi vil klare å bære – gammelt ordtak – men noen ganger kjenner en seg på grensa tenker jeg.

Jeg er iallefall i en alder hvor jeg virkelig setter pris på de jeg har rundt meg, jeg prøver vær reflekterende og god med mennesker i livet mitt. Det å være ydmyk kan en komme langt med.

Og noe av det beste midt i livet; jeg tror ennå på Kjærligheten!

Jeg ønsker deg en fin fin søndag!

 

 

7 kommentarer

Siste innlegg