“Du# Lesbiske Lene”…. Jeg blir unik fascinert – #Barnevernet hvor er dere?

Nøtta satte seg fast i halsen gitt! 

Det er ikke så ofte jeg skriver om noe direkte fra Face, men nå satt jeg alene å koste meg med nøtter og nøt alene tid, helt til jeg kom over et innlegg og fikk nøtta i vrangstrupen! 

Jeg håper egentlig at dette er fleip, men har en vond følelse av at det ikke er fleip faktisk. 

Ja vi lever i et demokratisk land, men det er hverken lov eller greit å rakke ned på hvem andre elsker?! Disse “bekymret mammaene” mener nok at Lesbiske Lene og JENTE KJÆRESTEN selv er åpne om forholdet og må tåle bemerkninger.  Men vi som ikke har jentekjærester, er ikke vi åpne og glade for å vise at vi elsker kjæresten vår da? Skal kjærlighet bli sykdom og tabu i 2018? Idag er mine barn mye mer tolerante enn meg på en del kulturelle forskjelligheter, vi må da for pokker ikke gå bakover?! 

Kjære bekymrede mammaer; slik jeg ser det så er dette omsorgssvikt og bør bli en sak for barnevernet! Og det er i deres disfavør! Skamme dere, tenk å skrive et slikt brev? Være stygg mot andre, ha på skylapper for livet og kjærligheten, og skjemme ut barna deres? Andre vil jo tro at mødrene er hentet ut fra Steinalderen! 

Jeg selv helt privat går for “nøtter”, men det å få lov til å kunne elske å bli elsket det er faktisk unikt, noe alle bør få oppleve og de følelsene er de samme om du elsker mann eller kvinne, om du er mann eller kvinne! 

Lykke til Lene og Tonje

 

Ikke bare elendighet altså

Energien ble brukt på noe annet enn blogg…

Men det betyr ikke at jeg har gått med hengegjeipen nedpå tredje knapphull! Jeg skjønte på sensommeren at denne høsten og kanskje vinteren ville bli min tøffeste tid, grunnet mamma sin #Alzheimers sykdom. 

Lyset i “tunnelen” blir klarere og klarere, og positiviteten øker i takt. Mye organisering når en skal tømme et familiehjem etter 43 år – og du lover deg selv at dine unger ikke skal behøve å rydde så mye etter deg! 

Vi har vært flinke å vært en del på fjellet i helgene og det har vært verdifullt for meg. Det gikk egentlig litt for bra ukene etter mor flytta i omsorgsbolig, så nå er mistrivselen rimelig høy. Det som er viktig er å ikke la seg gripe av veldig dårlig samvittighet, men pøse på med omsorg samtidig som en må bekrefte av andre valg ei finnes. 

Forrige helg hadde vi julebord med jobben, og mor hadde tilogmed kjøpt seg vin på Polet! Både fredagsnatta og Lørdagsnatta måtte jeg på legevakta å få sprøyte i stumpen pga Nyregrus. Og for å krydre det hele litt, så fikk jeg jaggu streptokokker og nesten 40 i feber! Jeg rørte ikke vin den helgen for å si det slik. Men jeg kosa meg de få timene jeg var tilstede. 

Jeg hadde pynta meg, men noe særlig mer enn det kunne jeg ikke skryte av 🙂

 

Noen ganger stopper ting bare opp, men det trenger ikke være noe nederlag! 

På fredagen så var den mellomste Bukkene Bruse og jeg hos mamma og satte opp Julens stolthet; Julehuset til mamma med nisser og lys. Dette var noe jeg hadde gledet meg til, det å glede hun og få opp humøret litt. Vi rakk også å spise en god middag ute, jeg er veldig glad vi fikk denne stunden. 

 

Kanskje ikke det blir det mest julete hjemmet hos meg i år, men jeg har mot, jeg føler glede og er lykkelig over barna mine som gleder seg til jul  og jeg vet at ting antakelig vil ordne seg med tanke på å flytte til barndomshjemmet. 

Sett pris på den minste ting fine dere, og tenk på at dere har valg som mange andre aldri tør/eller kan ta i livet sitt. 

Klemmer

Er du en “Do Fjolle”?

Det er vel ikke til å gjemme under en stol at disse #”damerisinbestealder” magene våre er avhengig av rutiner? 

Mulig det er bare meg, men tror vi damer kan ha mye rart for oss når vi må på #do – spesielt når vi IKKE er hjemme?!

I dag var jeg og flere fra jobben på “fagdag” på Høyskolen; kaffe og kjeks er kosen som står fremme. Jeg tok bare kaffe pga. jeg ble inspirert av ei kollega til å kjøpe meg sjokkis og brus (funker best å skylde på andre, jeg sier ikke høyt at det var Hilde). 

Det blir jo en del mer ganger kaffe enn den ene koppen jeg får i meg på jobb ila en dag, en sitter å hører på foredrag og nipper engasjert til kaffen – uten noen forstyrrelser! 

I den første pausen måtte jeg selvfølgelig desperat tisse, og da må jeg tisse! Vi var vel ikke så langt fra hundre stykker og da 95% damer – da kan du selv se for deg køen på jentedoen? 

Når det var min tur, så kom det ei heseblesende ut av doen og sa høyt: puh jeg måtte holde pusten jeg! Takk skal du ha tenkte jeg, og tenkte i mitt stille sinn at det var vel en “dekk setning” for sin egen mage! Men det luktet ikke der, så det var rett og slett hyggelig å ta en tiss som jeg pleier å si! 

MEN… En knapp time før vi var ferdige så kjente jeg at magen ikke ville roe seg, den jækla kaffen ass! Jeg lente meg mot ei kollega og sa i munnviken; jeg må bare på do jeg – klarer ikke holde meg mer! Gå nå da vel, siden det er skifte av foredragsholdere! Jeg satt gudskjelov på det ytterste sete og reiste meg forsiktig opp, jeg gikk med små skritt mot døren og knep stumpen litt sammen. 

Jeg følte en befrielse helt til jeg kom ut døren av foredragssalen, da ble det bråstopp! Det hadde blitt pause så nå var det titalls som kom ut dørene og med retning do! Jeg følte meg litt lur, for jeg fulgte ikke do-strømmen, jeg viste om en annen do! 

Den doen viste ca. 10 andre damer om oxo, herregud dette var krise! En to manns do, og ti stykker i kø etter deg? Jeg kunne jo bare ikke gå ordentlig på do da! Har dere noen gang prøvd å bare tisse når dere kjenner at magen skriker etter å tømmes? Jeg jobbet iherdig og klarte komme meg ut av doen. 

Jeg viste om en do til, det var bare det at nå var pausen strax over…. Men jeg måtte på do, ferdig snakka! Jeg kom meg usett inn på doen phuh. 

Men så er det denne fanatiske jente dofjollinga da! Jeg måtte passe på at ingen hørte meg, så jeg passet på å dra ned samtidig som “jeg ga slipp”, og dessuten så ble det sikkert mindre lukt også tenkte jeg stolt og fornøyd! 

Jeg satt der med buksene på knærne og måtte smile av hele greia, jeg hadde brukt like mye energi som jeg gjør på en arbeidsdag, bare for å få gått ordentlig på do! Og dette er lissom naturens gang? 

Det var utrolig deilig å kunne sige ned i sete i foredragssalen og bare konsentrere seg om det jeg skulle! 

Jeg håper det er flere damer i sin beste alder der ute som har følt seg like krakilsk og er like fjollete som meg når kroppen selv finner ut at for eksempel ryggen skal tømmes!? Eller hva damer? 

Jeg ønsker dere en avslappet og do fri kveld videre! 

 

 

 

KLATTIKLATT DRAR TIL #NEGERLAND…

Jeg driver å rydder i huset til mamma litt innimellom nå og da, mye som dukker opp og som fascinerer meg på gode og mindre gode områder.

Min mor og Mr Alzheimer er kommet på omsorgsbolig, jeg ser hun har det så godt og hun er trygg og slapper meg av.

Forrige uke, så fant jeg denne nattluen etter oldemora mi, og den gikk jeg med resten av kvelden.

Må si at jeg digget nattlua etter oldemor ja!

 

Som Pedagog så ble jeg nesten sjokkert over farge kladdeboka jeg fant i dag. Det er en kladde fargebok av Thorbjørn Egner, mamma er født i -45, så jeg regner med den er fra starten av femtitallet?

KLATTIKLATT DRAR TIL NEGERLAND; JEG KIKKA RUNDT MEG OG LURTE PÅ OM NOEN SÅ MEG HE HE, JEG FØLTE MEG SKYLDIG FAKTISK.

Jeg tenker på hvor mye verden har forandret seg, Negro er blitt til sukkerkulør, og så finner jeg denne boken..

Hadde denne boken blitt laget i dag, så ville Egner måtte sittet i sitt eget fengsel i Kardemomme by kanskje? Eller forresten, boken ville aldri blitt trykket i våres nåtid tenker jeg da.

 

 

Negerland, gretne negertanter, negerkokken og svartinger? Kjære himmel, tenk at dette faktisk var helt normalt folkespråk for over 50 år siden?

Hadde barna våres snakket slik på skolen i dag, så ville det blitt rektor og hele pakka!

Noen ganger tenker jeg at det er helt greit at enkelte ting forandres med tiden?! Jeg tror egentlig ikke at det var noe galt med holdningene, men språket var noe helt annet.

 

Ønsker dere alle en fin fin kveld og husk at kultur og forskjellighet er en ressurs i samfunnet!

 

 

 

NÅR NOEN ØNSKER IKKE “VÆRE”….MER

<a href=”https://sparpedia.no/priser/mammablogger-awards-2018/” title=”Banners  for  Mammablogger-awards  2018″><img src=”https://sparpedia.no/wp-content/uploads/2018/07/440×310-4.png” alt=”Banners  for  Mammablogger-awards  2018″></a>

 

Bilderesultat for FARGERIKT HJERTE(Google.no).

 

 

DENNE UKEN VET JEG OM EI SOM IKKE HAR LEST BLOGGEN MIN

 

Jeg vet fordi at hun for noen dager siden valgte å ikke være…

Mulig det er galt å si at hun valgte, men hun utførte i alle fall en handling som gjorde at hun ikke lengre er en del av våres hektiske hverdag med både glede og nedturer.

 

Jeg syntes det er helt for jævelig, vakre, flotte mennesket.

Bilderesultat for FARGERIKT HJERTE

Denne vakre damen tok kontakt med meg grunnet mine blogginnlegg, og da spesielt vedrørende samlivsbrudd og kjærlighetssorg. Hun hadde låst seg helt fast i kjærlighetssorgen og kom seg ikke løs, hun var veldig bevist på dette. Og hun så faktisk håp, og hun fikk litt håp når jeg skrev så åpent om det å ha det vondt grunnet å miste  forholdet til mannen jeg elsket, men at jeg faktisk kom meg litt videre i livet selv om hjertet mitt blødde, og jeg vet hun ønsket seg videre i livet.

Bilderesultat for hjerter tegning(google.no).

Jeg har tenkt litt; det er lett for andre å si at for eksempel:  jammen nå er det 1, 2 eller 3 år siden det ble slutt – han eller hun må jo ha kommet over partneren som gjorde det slutt nå?!

Men dere? Når vi går i forhold med noen, så gjør vi jo dette fordi at vi ser oss gamle med den andre personen, vi føler vi har møtt vår livskjærlighet og personen vi ønsker dele livet med og ha alderdommen sammen med.

 

Ja? når vi har alle disse sterke følelsene for en person, personen vi elsker og skal elske resten av livet; blir da følelsene borte PGA utroskap eller at den andre velger å gå? Det at en elsker noen og ønske å bli gammel i sammen, skal disse følelsene bare blåse bort? gjør de virkelig det? Blir alle de verdifulle og viktige følelsene borte når vi blir sviktet eller forlatt? Er det så enkelt? Er det da riktig å si at en annen person burde ha kommet over sitt livs elskede på 1, 2 3 år når følelsene egentlig skulle vart livet ut?

Bilderesultat for FARGERIKT HJERTE(google.no).

 

Vi vil nok aldri forstå hvorfor valget om å “ikke være” blir tatt, de følelsene satt kun mennesket selv med, og sjelen med følelsene er borte, mennesket er borte, borte for godt…

Vi rundt pleier ofte å si; jammen han/hun hadde jo de flotte barna, han/hun hjalp så mange andre, han/hun var så flink i jobben sin – på gode dager så viste de dette selv. Men det vi kanskje kan ane, er at når et menneske tar et valg om å ikke være, så er de i det mørkeste mørket, hvor det ikke er snakk om at de ikke setter pris på eller er glade i sine, for det er de, men de er nok i et modus som ikke kan forklares, et modus de har slit med i lang tid. Et modus hvor de ønsker  seg ut av i form av å få fred i form av å ikke være? kanskje? Vi vil nok aldri få vite….

Bilderesultat for hjerter tegning

Min vakre bloggleser som søkte fred… du skrev til meg noen dager før; “det har vært mange vanskelige følelser”, det var nok dessverre disse vanskelige følelsene som ikke ville gi deg fred – slik at du selv søkte fred ved å ikke “være”.

Det er grått mange tårer for deg,  jeg vet at du vil bli husket for ditt vakre smil og ditt vakre vesen.

Farge tegning av hjerte form

Til dere lesere; det er viktig for meg å si – jeg har en bror som tok selvmord, jeg har jo tenkt at han hadde to vakre barn han burde ha levd videre for. Men han hadde angst og slet psykisk – noe han så at han ikke ville komme ut av, den ene kvelden av mange som han “ropte” om hjelp – ble hans død <3

Det som er viktig å si; Mamma og jeg har aldri bebreidet ham, vi så hva sykdommen gjorde, så det å skape bebreidelse var ingen hjelp for oss å gå videre som familie <3

 

Når familiens kjærlighetshistorier gir god liste plassering

Grunnen til at jeg blogger er blant annet at jeg skriver “ut” kjipe og ikke minst fine ting i livet <3 og stolt når det fenger dere lesere!

Slik var det også på søndagen når jeg skrev om kjærlighetsbrevet fra pappa til mamma. Siden mamma nå er flyttet til omsorgsbolig, så starter jobben med å rydde i mine foreldre sine liv.

Jeg skal ærlig fortelle dere at det var min eldste datter som leste det 52 år gamle brevet, mens jeg satt og bælja og sa at det var pappaen min jeg hadde arvet følelsesregisteret fra.

Herreminn hvor teit jeg var, og hvor mye mer teit jeg kommer til å være i denne prosessen… Min datter og jeg sorterte klær i en haug fra sengen. Og der litt nede i haugen kunne jeg skimte sifong/silke, ikke direkte nattkjole og ikke direkte babydoll, men en slik sid morgenkåpe i silke/sifong til å ha over nattkjolen… jeg røsket tak i den, men jeg var for sen! Min datter hadde tatt den før meg, og hun sa den gikk i til Frelsesarméen, NEI! sa jeg og røsket den tilbake, MAMMA sa hun og dro til seg sifongen denne er gammel og ingen av oss får brukt den, nå tok hun den bak ryggen så jeg ikke nådde den… Jeg begynte å gråte å sa at: jammen skjønner du ikke at det var en gave fra min pappa til min mamma da? Og jeg var faktisk med å handla en del av disse julegavene til mamma! Tårene rant og jeg oppførte meg sikkert som den kortklipte niåringen som jeg var den gangen dette huset var mitt trygge og lykkelige barndomshjem.

Jeg tenker mine tårer og triste stunder beviser mye positivt!

* I sengen som nå er fylt er mamma og pappa sine klær og ting; ja der var vi en familie i helgene og på morsdag og farsdag så hadde mamma laget klart gelekake som bror og jeg kom ned med på senga og vil avleverte stolt de “lekreste” morsdag og farsdagskortene som vi den gang fikk lage på skolen!

* I huset som nå tømmes, vokste gleden med jul og familie selskaper; jeg lærte det å be inn og ta vare på familien.

* På dette kjøkkenet så laget mamma kanelsnurrer, som hun “kjøpte” venninnene mine med mot opplysninger om kjærlighetslivet mitt (jeg gjør det samme)? Og jeg lager god gjærbakst.

* I dette huset opplevde jeg for første gang å miste noen nære – bror og jeg lå i sengen å trøstet hverandre; var orntli bror og søster. Han fortalte meg også at han slet i forhold til å klare å gråte.

* I dette huset opplevde jeg mine første kjærlighetssorger og mine første kjæresteforhold, jeg vet ikke om det var meg eller at jeg hadde en beryktet Boxer som rei på alt og alle som skremte vekk gutta jeg! ? Hunden het Rex og ble av mine venner kalt “Durex” skjønner ikke hvorfor…?

* I dette huset hadde jeg den kuleste ungdomstid, med foreldre som lot meg ha venner hjemme og fester. Jeg lovet hver gang å ikke ha fest om de dro på hytta; men vi ble bare noen nære “venner” ! Mamma og pappa viste og skjønte dette, selv om sokkene til pappa hang fast i stuegulvet, så viste han at jeg hadde prøvd å vaske! Jeg tror de satte pris på at vi hadde venner og ungdomstid, med måte selvfølgelig.

Nettopp derfor går vi litt i spenning om dagen, vi venter på svar om det går i orden at jeg får kjøpt barndomshjemmet mitt <3

 

 

Hei elskede <3 …Håper det er greit at jeg kaller deg elskede?

Slik startet brevet fra den blonde kjekke Nordlandsgutten som skrev til sin “elskede” i Horten. 

Lite viste Peder Valdemar, som skrev kjærlighetsbrev mot bølgene, at hans datter og barnebarn ville lese dette brevet 52 år etter han ønsket sin store kjærlighet god påske fra havet. 

Lite viste Peder Valdemar at datter og hennes datter skulle sitte på hans ekteseng og lese hans kjærlighetsbrev med tårer, stolthet og sorg. 

Lite viste Peder Valdemar at nå ryddes hans historie og ekteskap bort, han viste heller ikke at hans sønn tok selvmord noen år etter han selv døde i kreft. Lite viste han at det ble hans datter som ble sittende med tomhet og som måtte fysisk ta i deres levde liv og rydde bort etter sin mor og far; helt alene. 

Lite viste Peder Valdemar at hans elskede måtte flytte ufrivillig ut av deres ekteseng. 

Lite viste Peder om at hans elskede har glemt deres liv som kjærester, foreldre og familiemedlemmer, at hun tror det er to stk. Peder…. 

Lite viste Peder om at hans elskede må til tider bli fortalt at han er Marianne sin pappa. 

Men Peder Valdemar viste når han hadde truffet sin elskede, for han kjempet og viste mot. 

Lite viste Peder at historien fra kvelden du tok mot og ønsket følge din blivende elskede og kone hjem; ja den historien forteller din elskede så si hver dag <3

Peder jeg vil som din datter si deg en ting, den er vond…fryktelig vond…. din elskede som du skrev til på bølgan den blå etter du hadde vært å tisset som du skrev 🙂 – hun har møtt en annen….

Din elskede med det røde håret i en høy heste hale, hun har blitt fanget av en annen kjære Pappa Peder, og det er Mister Alzheimer. Han har faktisk berøvet de fleste “bildene og minnene”  etter deg pappa, bare sletta bort hva du/dere laget av kjærlighetsminner. 

Ja jeg vet kjære pappa, hadde du vist at jeg satt å leste kjærlighetsbrevet  til din elskede, ja du ville du gitt meg en ørefik, men du ville ikke klart det for vi var så like du og jeg pappa. 

Kjære blonde kjekke Peder Valdemar etter alle disse sårende ord om at din elskede er fratatt minner fra deres tid, så tenker jeg at det er viktig å si til deg Peder Valdemar at: Kjærligheten til deg har hun ikke mistet og den vil hun heller aldri miste! 

Så at du Peder; sto å ringte flere Olsen i telefonkatalogen og endelig traff på moren…ja det var en livsviktig telefonsamtale. Jeg vet disse detaljer fordi de er fortalt om og om igjen av din elskede, fordi at nettopp du også ble hennes store kjærlighet <3

Kjære Peder husk nå; minnene sitter i hjernen, MEN KJÆRLIGHETEN sitter i hjertet og hjertet blir ikke rammet av Alzheimer <3

Elsker dere for alltid…..

 

 

 

Når telefonen ringer klokken 04.15 og du ikke klarer bli sint

Jeg hadde vært våken klokken 03.35 PGA jeg ligger med blodtrykksmåler, når øynene var begynt å danse inn i drømmeverden så pep valpen utenfor døren min…. Etter en runde med gladslikking og en valp som ligger akkurat mellom bena dine oppå dyna di, så sovnet jeg igjen med lett prikking i armen etter blodtrykksmåleren som hadde vært våken….

Klokken 04.15 ringer telefonen, første gang jeg har den på nattbordet og ikke borte ved døra, og jeg har på vibrasjon…

Jeg vet ikke helt om jeg skal si at det er mamma som ringte; det er nok mer riktig å si Mr. Alzheimers!

Bare så du vet det….Det nytter ikke, uansett hva du prøver å hjelpe til med – det nytter ikke – stressnivået til personen med Alzheimer er på topp og ikke minst forvirringen!

Jeg har tenkt mye i det siste; mamma er heldig og er på dagsenter to ganger i uken, disse to gangene lager mer stress og kaos i livet hennes enn ro og behag.

Jeg var ca. 3 timer hos mor  i går kveld, jeg var hjemme like før kl. 22. Da hadde vi i 3 timer diskutert og planlagt hvordan hun skulle komme seg opp klokken 8, jeg hadde satt på klokken, og hjemmesykepleieren sa at han kom innom og vekket hun og skulle gi tabletter. Neida det nytter ikke, bekymringen overstiger faktumet at andre skal sørge for at hun kommer seg opp! Det er noe med når du har vært selvstendig og karrierekvinne og klart deg selv i alle år; plutselig skal du lene deg bakover og stole 110% på andre? Nei det nytter ikke, og i alle fall når døgnrytmen til Mr. Alzheimer er helt annerledes enn din og min!

Og slik som jeg jobba med den jævla klokken i går kveld?! Jeg bærte den omtrent ned på nattbordet hennes på en fløyelspute….passet på at alarmknappen ikke ble trykket ned av ivrige fingre på 73 år….

Men neida det nytter ikke :). Klokken 04.15 så ringte da telefonen og du klarer bare ikke bli sint, jeg svarte med en lav og rolig stemme, og jeg lot henne snakke ut frustrasjonen sin over hjemmesykepleien som søren ikke dukket opp! Med denne sensuelle og lave stemmen, så kunne jeg faktisk hatt egen telefonlinje for mannfolk tenkte jeg i mitt stille sinn; Møt sensuella Isabella på sengekanten klokken 04. på morgningen lissom – eller bli med Sensuella Isabella under dyna lissom He HE…Jeg kunne fort tjent inn noen kroner for et ferieopphold jeg vil trenge litt senere!

Uansett, så var jeg fattet og rolig, og så egentlig for meg barndomshjemmet mitt som en stor kaosplass for mor; hun sa at det var masse folk der og noen laget mat og det var full fart; men ingen hjalp selvfølgelig hun!

Det nyttet å si rolig; mamma du har misforstått klokken, du kan sette deg i stolen din og slappe av en stund til <3 Hjemmesykepleien kommer å vekker deg, og vekkerklokken din vil også vekke deg <3 Klokken er bare drøye 4 på natten, så be de andre i huset å være stille (det er ingen andre der), slik at du kan sove litt til og ikke være så sliten og trøtt på dagsenteret.

Mamma beklaget masse, men det er ikke noe en blir sint for…En blir bare trist og lei seg og en skjønner så himla godt hvordan kaos som jobber og surrer til hodet deres. De prøver å leve et liv som deg og meg og med våres rutiner og klokkeslettet, men det er dømt til å mislykkes.

Der smaker med en liten espresso og et blogginnlegg i morgengry!

Joda, vi har en løsning på gang for mor, hun skal slippe å oppleve dette kaoset til en viss grad! Det blir trygghet og omsorg hånd i hånd, noe jeg tror vil “beholde” min sosiale og fine mamma  med trivsel i tillegg <3

Okay…så ble det noen tårer i tillegg til espressoen og blogginnlegget da!

En mager trøst er at mamma ikke vil huske dette kaoset hun følte for noen timer siden, da er hun bare klar for å reise på dagsenteret :).

 

Hvem pokker har sagt at livet skal være enkelt?

 

Nå skal jeg og blodtrykksmåleren rigge oss til på sofaen!

 

 

Jeg vant i vinlotteriet i allefall!

Det gir litt ekstra fredagsstemning å vinne i vinlotteriet på jobben!

Det er faktisk andre gangen jeg vinner, og selv om jeg ikke er så god på å drikke den vinen så blir jeg så veldig glad!

Jeg har flere ganger tenkt at jeg skal bli bedre på å kose meg med et glass vin, men det er lissom aldri alkohol jeg fyser på he he. Og dessuten så er livet mitt mer slikt at det er greit å være mobil, men vi skal se om ikke jeg får skjerpet meg litt på kosefaktoren og et glass vin 🙂

Denne uken gikk unna i en fei pga. jeg hadde fjellfri de to første dagene, og det var veldig godt. Nå som det er høstferie så har vi det slik i Horten “spise for en hundrings” – kjære vene så mye restaurant trafikk og folke hygge det er denne uken! Det er gøy å se at dette drar folk til byen og at restaurantene virkelig må løpe mellom kjøkkenet og gjestene!

I går ble det kylling schopsuy, noe de fleste liker.

På onsdagen så ble det en tyrkisk restaurant, jeg spiste innbakt paprika med kjøttdeig og ris, og datter spiste Islender? Kebab – den har også fått mye skryt! I kveld har mellomste datter bestilt hjemmekos med skal vi danse på Tv, og deilig mat! Jeg lurer litt på om denne deilig maten faktisk blir racklette :).

Mamma og jeg er ganske spente på hvor lenge jeg klarer å holde liv i denne blomsten, kjøpte den onsdagen så jeg krysser av daglig :). Jeg lærte i blomsterbutikken at jeg skulle kjenne på vekta, så klokken 5 i morges så ble det litt vann :).

Nå skal a mor lage frokost, og lufte lille Carmis <3 Lag deg en fin dag og pust med magen, for det har jeg skjønt er viktig!

 

Det blir ikke meg som sender mor på hjem..eller?

 

Jeg lurer stadig meg selv….Jeg er god på det!

Marianne er både blond og naiv, ganske dårlig kombinasjon eller hva?

Som skrevet om før så har jeg et liv som blir styrt av Alzheimers sykdom, min mamma har sykdommen og jeg er alene omsorgsperson – trenger jeg å si at det er tøft?

Slik jeg holder på, så tror jeg ikke at jeg noen gang kommer til å bli klar for å sende mor på et pleiehjem! Jeg håper så inderlig at hun skal komme inn på omsorgsbolig, og da kunne leve greit og verdig. Det å ha noen som er der når hun stikker hodet ut av leiligheten sin for å spørre om klokken, eller hvilken dag det er, eller om det er kveld /dag. Bare hun hadde fått det slik så vil alt gå bra….drømmer jeg.

Jeg ønsker å skrive ut ting vedrørende det å stå midt i den kokende Alzheimermassen, både for min egen del, og om andre opplever dette. Det er viktig å si at opplevelsene over denne sykdommen ikke nødvendigvis vil være like, men foruten det individuelle så er det mange kjennetegn og likhetstrekk.

Når jeg var på fjellet noen ekstra dager nå, så punkterte jeg sikkert 1,5 dag med telefoner, med hjemmesykepleie og familien. Dette gir deg igjen dårlig samvittighet ovenfor barna du har med deg, vente på mamma i telefonen og turen ble utsatt. Etter disse rusha så var jeg selvfølgelig lei meg etterpå, jeg mister mamma levende, samtidig som jeg gjør nesten hva jeg kan for å være der og hjelpe til. To ganger denne helgen fikk jeg de tøffe ordene av fagfolk; at om hun ikke ble bedre etter antibiotika kuren, så måtte de vurdere å søke sykehjemsplass til hun. Mammaen din er veldig syk – disse ordene falt som stein i magen min, enda jeg innerst inne vet….

Det som er så vanskelig er at det er jo mammaen min, og hun er den eneste nære jeg har igjen, jeg er ikke klar til å stå helt alene i verden (overdriver litt, men det er lov når du er trist)! Mennesket foran meg og hun som ringer frustrert, ydmyk og ofte blid også; hun er faktisk mammaen min <3

Det at familien min helt privat ble splittet og jeg ikke var samboer lengre i våres har også kostet, men det har allikevel gitt meg styrke og jeg vet hvem som er grunnmurene i livet mitt i tøffe tider, jeg vet hvem som vil være der for meg i tøffe tider og aldri svikte meg i livets tøffe perioder. En har venner, onkler/tanter, kusiner som er der for telefoner på nattestid, venner får å lufte tanker til, venner som hjelper med barn, venner som ringer eller sender melding og spør hvordan det går – de bryr seg, venner som tar deg med på sosiale hendelser, venner som ønsker meg med mine tårer <3 Jeg er evig takknemlig for venner som ikke svikter, jeg trenger dere som bare det! <3

Denne snuppa med bobler i blodet har i dag etter jobb; sittet lenge i telefon med mammas venninne, jeg viste de sku ut å spise å forhørte meg om mamma hadde kommet seg i møte på bussen….Da var showet i gang; hun hadde tatt bussen alene til byen, i byen hadde hun sikkert glemt hva hun skulle, hun hadde tatt taxi hjem, vi ringer og sier vi skal kjøre hun så hun får spist ute med venninnene, neida hun måtte ned til byen så hun hadde ringt etter enda ny taxi – kjære himmel .Jeg fikk snakket med taxi sjåføren å ba han holde mor der til jeg kom, jeg sa selvfølgelig at hun hadde en sykdom. Mamma ble glad når hun så meg og datteren min, og lurte på om vi skulle sitte i taxien også….

Det ble en hente tur til for meg på kvelden, men nå vet jeg at mammaen min er trygt hjemme og jeg er like glad i hun som jeg har vært hele tiden <3 Men det er dette med pleiehjem da…den avgjørelsen skal ikke jeg ta…

Det er godt alle bekymringer ikke syntes på oss hva ?

Goe klemmer fra Alzheimers rike…..