Forts. av å miste en bror i selvmord – VERDIGHET først, så Bort med skam og tabu <3

Først; takk for all respons, og ikke minst triste sannheter i forhold til det å miste noen nære i “selvmord” <3

Du/dere/ vi fortjener en nydelig bukett med blomster for å tørre og orke “pirke” borti dette temaet!


Det å ha angst, psykiske lidelser med mer i familien, det blir hverdagen på en måte – går jo over år denne sykdommen med opp og flest nedturer?.

Så denne dagen for snart 3 år siden – Fredag den 13. faktisk, så skjønte ikke jeg at det var bror med det første!

Jeg dro blid og fornøyd hjem fra jobben denne fredagen, lønnskontoen var full av feriepenger, planer for Færder seilasen dagen etter var i Box, nå manglet det bare Cava og nye klær!

Jeg fikk beskjed om at noen hadde spurt etter meg på jobben, og som ville snakke med meg, og jeg viste at han hadde rød bil. Etter å ha henta vesla i barnehagen så møtte jeg en RØD BIL; Presten som kjørte oppå fortauet og leita etter husnummer. Kjære Himmel…, Presten skulle hjem til meg å fortelle at noen jeg var glad i var DØD! Jeg fikk velsa inn, løp etter å sjekket de store jentene mine – skremte jo vettet av dem stakkar. Det ble noen telefoner, først samboer og så mamma; begge levde…og når jeg kom på svareren til bror så skjønte jeg det <3

Barna var inne og jeg satt ute å røyka, tenkte, venta, røyka, venta, røyka og venta helt til presten skulle finne ut hvor jeg bodde.

Slik jeg ser det så er det så utrolig viktig å ta vare på verdigheten til mennesket som valgte å reise fra oss, eller som så det som eneste utvei, eller som ropte om hjelp en gang for mye <3

I våres familie var det en sønn, en bror, en pappa, en fetter, en nevø og ikke minst en  god venn for mange som han hadde møtt på sin “grusete” vei gjennom sykdommen sin.

Jeg skal ikke referere mest private utsagn, men for å sette et perspektiv så spurte min mor (som da var i slutten av sekstiåra), presten: om bror fikk en vanlig begravelse når det var selvmord? Presten beroliget mamma med at bror selvfølgelig skulle få en helt vanlig fin og verdig begravelse <3 Presten svarte mamma konkret og med forståelse på hennes spørsmål, og vi vet jo at en skal vel ikke gå så mange tiår tilbake før det var slik mamma spurte om. TABU.

Når jeg endelig kom hjem etter å ha vært hos mamma med presten og utallige telefonsamtaler med familie og venner; da fikk jeg så utrolig mange meldinger og hilsninger fra bror sine venner <3 Mange var også mennesker som egentlig hadde nok med seg selv; ennå så tok de kontakt med meg for å fortelle hvor flott broren min var som menneske? For å fortelle hvor mye han hadde hjulpet dem! At han var med å kjempet for et hus hvor de med hans behov for et faglig møtested kunne få hjelp! At han var tilgjengelig for å lytte når venner hadde vondt. Slapp dem inn og ga av tiden sin <3

Det som også er noe dritt, ganske så ofte har jeg skjønt, og som jeg fikk vite av psykologen hans, er at legene “konkurrerer” med alkoholen som medisin. Det hjelper med noen øl for å slappe av i kroppen og vite at en får sove noen timer i alle fall. Men det fucker også opp angsten veldig deretter, så noe alternativ er det jo egentlig ikke.

Igjen, det var et menneske, som har satt spor, har jobbet, levd, handla på tilbud, laget seg middag, ville gi barna sine fine bursdags/julegaver, og et menneske som satte mange gode minner rundt-og etter <3 

Jeg holdt tale i begravelsen til bror, jeg nevnte ikke med ett eneste ord at bror hadde tatt livet sitt – alle viste jo det – og det var jo ikke det vi skulle fokusere på – men hvordan bror var som menneske – ikke sykdommen hans – sykdommen hans var jo grunnen til at han lå ved siden av meg i en nydelig pyntet kiste <3

Så var det rydding av leilighet, møter på møter og kamper på kamper! Hvordan skulle dette arveoppgjøret bli? Mange spørsmål ballet seg på, og disse krevde svar! Vi følte ingen skam eller tabu, vi skulle ikke krumme nakken og godta at slik ble det bare – skulle vi bare akseptere at bror ringte etter sykebil 4 ganger og ble avvist?

Hos skifteretten fikk jeg vite at det er et spesielt skifte for mennesker som ikke har og eier noe verdier, da eier på en måte ingen noe. Men vi fikk gå inn å hente minner til jentene hans. Vi gikk gjennom alt tilfelle vi skulle finne brev etter ham, men nei – han hadde ikke tenkt å dø denne kvelden – det var sykdommen som herjet – og vant dessverre <3

Jeg syntes det med verdighet var viktig, det var et menneske – bror min, jeg ryddet sammen de mest private tingene hans som undertøy fra tørkestativet og andre ting i søppelsekker; det var ikke noe undertøy fra min bror som skulle fly ut i en kontainer kastet av fremmede!

Når jeg ryddet i leiligheten til bror så opplevde jeg for første gang i livet, at jeg skammet meg  over at jeg hadde det bra i livet.

Bildet over er nesten likt som vi hadde på forsiden av heftet i kirken, kan fundere og tenke en del ut  i fra dette fine bildet <3

 

Mamma og jeg hang oss på en sak til Fylkesmannen, som noen i kommunen hadde startet. Det som også er viktig her var at noe som heter Psykisk helse team i kommunen, hadde prata flere ganger med bror denne vonde kvelden. Siden ambulansen nektet å hente ham, så ba de helse team besøke bror. Han hadde sagt at han hadde inntatt alkohol og tabletter nok til å miste livet. Helseteamet dro da opp til et menneske som hadde sagt ifra at en var på vei til å ta livet sitt – dette viste de. Helseteam går opp to stykker, de ringer på døren, og av en eller annen merkelig grunn så lukker ikke ham som har tatt piller og alkohol opp døra gitt? Men det som er flaut; er at de aldri tok i dørhåndtaket til bror, som de viste var på vei mot døden! OMSORG er et ord en bør ha i et omsorgsyrke. Om du vet noen kan miste livet så har en vell en frykt, omsorg for å prøve å få ut personen?

Hadde psykisk helseteam tatt i dørhåndtaket så hadde de kommet over dørstokken FØR døden, i alle fall den gangen!

Det jeg prøver å formidle er at; vi må kreve rettferdighet og likeverd for ALLE!

Familiene skal ikke godta slike grove brudd PGA at det er mennesker som er syke, og som både ambulanser og helseteam er møkka lei av!

Neida, det er ikke sikkert jeg hadde hatt min bror pr i dag selv om psykisk helse team hadde brukt motorikken i hendene sine kombinert med omsorg – men vi kunne i alle fall følt likeverd i ettertid <3


Så hensikten med dette innlegget er at en må  og skal stå på for sine som etterlatte! Dette er ikke tabu i vår hverdag lengre, dette er daglig trist virkelighet for mange. Ikke så mye jeg som søster kan gjøre for bror min, men å belyse psykisk helse og å komme med råd som etterlatt, er det minste jeg kan gjøre <3

På Julaften, halvåret etterpå så fikk vi svar, og medhold Fylkesmannen!

Da la jeg brevet langt bort og måtte konsentrere meg om min familie og leve videre, dog uten broren min <3

NB: SEND MEG GJERNE INTERN MELDING OM DET SKULLE VÆRE SPØRSMÅL OM NOE, ingenting er dumt å spørre om!

Klemmer <3
 

 

 

 

I dag kunne Bror vært 47 år idag- han tok selvmord- men hadde egentlig ikke tenkt å dø…den kvelden <3

Hei <3

I kveld velger jeg å være litt melankolsk; <3

Bror, mitt eneste søsken kunne vært 47 år i dag.

 

Min bror som jeg, PGA sykdommen hans, gjerne kunne hivd fra meg på E-18 noen ganger.

Min bror som jeg lå sammen på rommet å gråt når vi mistet morfar.

Min bror som IKKE likte iskrem?!

Min bror som endelig klarte å gråte til meg når vi mista pappen vår 64 år gammel i kreft. 

Min bror som kunne fortelle meg hvordan gutter tenkte; eller at de ikke tenkte he he 🙂

Min bror som fikk to flotte jenter, mine nieser.

Min bror som var utrolig flink til å prate med alle andre om deres problemer..

Min bror som var en super husfar!

Min bror som elska jentene sine <3

Min bror som jeg var- og er glad i ennå <3

Min bror som trodde utad at han var verdensmester!

Min bror som innad følte seg som en dritt og ikke til noen nytte.

Min bror som ga meg en ny forståelse av ordet “angst”! At det også er jævlig smerte!

Min bror med sykdommen som kunne lage mye rot og uhygge i familien.

Min bror som jeg satt sammen med i baksetet hver sommer når vi kjørte til Nord Norge som små.

Min bror som måtte tisse på brusflaske PGA pappa hadde kjørt forbi alle trailerne og snikkjørerne.

Min bror som jeg satte en knipetang over nesa på, og den satt fast, bror satt like stille.

Min bror som jeg også kunne snakke med som medmenneske.

Min bror som PGA sitt dødsfall, ga meg kontakt med mange flotte mennesker med sine lidelser mm.

Min bror som PGA sitt dødsfall, fikk meg til å skjønne at det er nydelige og  verdifulle mennesker bak alle sykdommer <3

Min bror som PGA sitt dødsfall lærte meg at jeg-vi har INGEN rett til å dømme andre – en velger ikke sykdom!

Min bror som ropte om hjelp denne kvelden, som flere kvelder tidligere.

Min bror som hadde satt døren åpen for at hjelpen skulle komme inn.

Min bror som tydeligvis hadde “brukt” opp sine sjanser til livet.

Min bror som ikke ble reddet eller hentet, tross ringt ambulansen 4 ganger.


 

Nei! Min bror var ikke feig – han var syk!

Han som var syk, var nemlig akkurat MIN bror <3

Min bror som jeg aldri vil få tilbake foruten i gode minner, for det er gode minner jeg ønsker ta vare på <3

MAMMA OG JEG SÅ SMERTEN OG SYKDOMMEN TIL BROR <3

I ETTERTID HAR VI IKKE HATT BEHOV FOR Å BEBREIDE HAM ELLER VÆRT SINTE, VI SÅ OG OPPLEVDE SYKDOMMEN <3

Til ettertanke <3 og ta vare på livene deres og gjøre det beste ut av det!