Carmens Polen shopping

 

Nei selvfølgelig har ikke Carmen hverken shoppet eller vært i Polen! Derimot ei herlig kollega av meg som har vært unik å ordnet opp!

Nei jeg kjøper ikke bunad og julekjole til hunden!

Men regnjakke og vinterdekk må hun ha’ siden hun har hår og ikke pels som varmer.

Refleks regndekke’ er kjekt å ha hun vil som regel ikke ut i regnet, men kjekt når vi feks er på fjellet.

Continue reading “Carmens Polen shopping”

Snart truseløs?

Dårlige tider og lavt trusebudjett?

Neida!

Mulig det bare er meg?

Selvom du har 30 truser’ så er det lissom noen som er favoritter, det er gjerne de mest utvaska’ sløyfa på halv tolv og en løs tråd en absolutt IKKE bør dra i!

Men det er noe med disse yndlingstrusene; de former seg etter kroppen din’ de hverken strammer eller gnager oppi “brummundal” som jeg kaller det.

En må jo bare innse at tiden er kommet når du må ta på truseinnlegg for å holde og lime  skrittet i trusa sammen med resten av tøybiten (trusa)!

Husker oldemor alltid sa det var viktig med rent og pent undertøy i tilfelle vi i hu og hast til lege/sykehus!

Med min sammenlimte yndlingstruse idag, så hadde jeg nok ikke blitt sendt til legen engang – kanskje bare rett inn på en behandlings avdeling?

Nei dere damer i vår beste alder…

vi får beholde trusene på, og sørge for at det er bunn i dem; slik at nabolaget ikke blir angripe av en flokk med ” Flaggermus”!

Nyt søndagen videre!

 

Realiser de små drømmer

Hvorfor er vi halvvoksne damer slik mot oss selv?

Vi fornekter oss selv ting vi har lyst å gjøre og prøve!?

I sommer så realiserte jeg en lyst kan en si….

Jeg var veldig usikker, men viste oxo at jeg ville angre om jeg ikke gjennomførte; Tattoo!

Nå er jeg såpass gammel at jeg så ikke for meg noen rose på puppen eller pil inn i bakluka.

Nei, jeg måtte ha noe som betydde noe for meg; og det ble Familie 💜 tips fra datter: OHANA er familie på Haitisk og fra Lillo Stitch.

Og det var heller ikke så vondt jeg fryktet!

Så joda, gå for magefølelse og drømmer!

Vi må slutte å være redd for hva alle andre mener osv! Og ikke minst latterliggjøre oss selv pga drømmer.

Tilslutt vil jeg si at Rose på puppen er helt sikkert fint det, men ikke på meg.

Ønsker dere en fin natt etterhvert 😊

Fornuftige valg kan være de vondeste valgene

Hei på en fin høst fredag!

Nå har det faktisk begynt med “snøbilder” på face, og det kjenner jeg at jeg ikke helt liker hmrf.

Dagen i dag startet fint, jeg hadde tidligvakt og tok samtidig ut avspasering.

Før jeg rakk å gå fra jobb, så ringte legen fra sykehjemmet til mamma; noe som var avtalt. De ligger vist etter med oppstartssamtalene, noe som jeg hadde etterlyst.

Det var veldig godt å komme i kontakt med legen, jeg kjenner jo historien til mamma.

Men når vi er i slike samtaler, så dukker det også vonde kjipe dritt avgjørelser som må ned på papiret og i journalen.

Det er også under slike samtaler en føler seg litt rådløs og alene og en kan konkludere med at det er dritt (vanskelig) og skulle være voksen noen ganger!

“Dersom det oppstår hjertestans?” skal vi da skrive nei til gjenopplivning? Legen har det siste ordet, men ønsker svar fra pårørende – noe som i denne saken er kun meg!

De fleste av oss vet jo at det er diverse grums som ofte kommer i tillegg etter en eventuell gjenopplivning, og en ser sine kjære fo`r seg sittende med et tomt blikk og mer forkommen. Noe viktig som legen sa; som regel så får en ikke bruk for denne avgjørelsen!

Så ja… det å være voksen, og måtte ta vanskelige avgjørelser; det er vondt og vanskelig og en sku fort ønske seg tilbake til barndommen hvor bekymringene gikk på om en fikk lørdagsgodteri eller ikke….

Jeg dro fra jobben med en vond klump i magen, og sendte tante en melding om jeg kunne komme på en kaffe og litt utluftning – jeg er evig takknemlig for disse to jeg har i livet i mitt <3

Det er så viktig å ha noen å kunne snakke med og ikke minst få gråte litt hos, som kjenner situasjonen; vi er dessverre ikke verdensmestre og slik skal det heller ikke være tenker jeg!

 

Men vi tømmer hjertet litt, løfter hodet og nesen litt i sky, å går livets sti videre til neste gang det blir noen humpete utfordringer.

Nå skal velsa og jeg snart hente mamma på sykehjemmet og ut å spise middag, vi lever for pokker, og da er det viktig å kose seg <3

Ønsker deg en fin solrik ettermiddag og masse god helg!

Vi blogges!

 

 

Voksne damer rekker det meste – og drømmer oppfylles

God søndag!

Nå sitter jeg på fjellet etter en fin sosial dag og kveld i går, jeg har mange fine venner her oppe, noe jeg er veldig takknemlig for!

Vi er i alle aldre og en bidrar med hva en kan og en blir respektert for hvem en selv er – er ikke det flott?

Barna har også blitt oppdratt til at en skal inkludere, ingen skal behøve å være alene, det er både kinosal og basseng her oppe, så ingen grunn til å kjede seg.

Nå har jeg bare minstemor igjen hjemme, veldig hvor disse åra går?

Realisere drømmer ja; det blir vi aldri ferdig med!

I morgen skal jeg besøke datter som går Master i Trondheim, et sted jeg kun har besøkt som liten og ingen opplevelser annet en ei stue i en blokk og hyggelige folk; ca. 45 år siden.

Jeg har de siste årene sagt at ; Nidarosdomen ønsker jeg å oppleve – og det skal jeg faktisk få lov til nå!

Jeg har skjønt at Trondheim er en flott by og det er mye jeg kan oppleve ila de to døgnene jeg skal være der.

Det som irriterer meg mest av alt, og som jeg lar ødelegge turen litt; er at jeg har bestilt meg semska skinnbukse og den kommer jo pokker ikke! Eller joda, seint og den dagen jeg reiser eller dagen etter, slikt er så utrolig irritabelt! Men jeg håper jo at opplevelsen av Trondheim blir bra uten den nye buksa også he he.

Jeg ser frem til å klemme på og være sammen med Storegull, mange måneder siden jeg har sett hun! Og stoltheten….Jeg er så stolt når barna ordner seg og jobber for fremtiden sin, det er ingen som sier at noe er enkelt, men så utrolig godt når du vet at barna dine er sikret utdannelse – hjelper greit på fremtiden det!

Så nå er det ikke Polen og storbyer i Høst-og vinter ferier; nå er det barna sine en ønsker å besøke.

Jeg har også ei mamma på sykehjem, de ringte meg Istad; så jeg har allerede lovet at jeg skal komme samme dag som jeg kommer hjem fra Trondheim! Joda, godt å vite at en er betydningsfull, men det kan bli litt mye noen ganger også – lov å si det.

Jeg ønsker dere alle en fin fin uke!

Hyggelig å høre om dere skal noe kos i Høstferien <3

 

Vi blogges!

 

 

 

Barnet i bursdag uten gave

Ja? Det er vell flere enn meg som blir oppgitt, frustrert og matt i trusa av barna?

Mulig litt “slem” mor i dag har jeg vært – men tro meg; jeg har et lite håp og mål om forbedring!

Jeg tenker også at disse barna skal bli voksne og ansvarsfulle, tåle bli slitne, skitne og stå på med blodsmak i munnen lissom – det er ikke våre barn generasjon for å si det slik!

Men jeg har også ei yngre og jeg prøver og prøver, men matbokser blir liggende og du kommer til oppvaskbenken med mugne matbokser og på mandagen finner du gjerne to eller tre stk. Klær som er sporløst borte? Nye klær også…. borte vekk lissom. Det er hyl og skrik og du føler deg som dårlig mor når barnet ditt ikke har sokker eller truser – tenke seg til at ungen din ikke har truser eller sokker?

Du må slippe alt du har i henda og hjelpe barnet å lete. I klesskapet løfter du på hauger som er stappa inn i skapet og enkle sokker og truser kommer i en forrykende fart og treffer deg i panna og du syntes du hører skrik som: HJELP MEG UT FRA DETTE KAOSET!

Joda, barnet mitt har både sokker og truser!

Men når “barnet” begynner å nærme seg tenårene så føler jeg at utfordringene vokser litt? Litt svaring og himling med øynene og de sier det ikke; men ordene – DU ER EN DUST henger i luften rund munnen til ungen.

De skal heller ikke pynte seg til bursdager? Går i vanlige klær, men sminke og krølling av hår er viktig.

Det å kunne ta og motta og utføre beskjeder og vanlige praktiske ting som skal ende med logikk – ja den er litt vrien.

Vi hadde det slik i sted, noe som skjer nesten hver gang det er bursdag og mamma blir den reddende englen – men det droppet jeg pga en kommentar i bilen på vei til bursdagen! Kall meg gjerne slem, men jeg har et håp.

Vi skulle til å kjøre til bursdagen, jeg så at også denne gangen lå konvolutten med bursdagsgavepengene igjen på bordet. Jeg tok med meg konvolutten og la den i veska mi, jeg pleier komme med en liten reprimande og så får hun gaven…

Men i dag pakket jeg det inn med noe annet og sa det var hjem å rydde overnattings posen i gangen og diverse andre ting, men at jeg også var stolt av hun for å skrive fine bursdagskort og roste for ting hun er flink til (for det er mye hun er flink til). Jeg så i sidesynet at “ungen” bare satt å måpte… Jeg har glemt den sa hun – glemt hva da spurte jeg kjærlig. Konvolutten svarte “ungen”  – kødder du? sa jeg og trykte på lommene hennes som at hun har lurt meg.

Javel, da skal du i bursdag for første gang uten gave da sa jeg. Ungen svarte, det er ikke første gangen, men du pleier å ta den med når jeg glemmer. Hun ble litt slik eh nebbete? og fortsatte, jeg vet du så den på bordet og at du har tatt den med!

Jeg jobba bilen oppover de slushete bakkene og tenkte at nå kan jeg bare ikke gi meg! Vet du sa jeg; du må bare si at du tenkte mer på mobilen din enn gave til XX. Nå skal du inn i bursdag å spise god mat og drikke og du har ikke med gave? Ja det skulle hun, det var ikke noe i kroppen som tilsa at dette var en ubehagelig situasjon?!

Jeg tenkte i mitt sinn, at den konvolutten sku bli liggende i veska mi!

Det siste frøkna sa før hun smelte igjen bildøra var; HUSK GAVEN NÅR DU HENTER MEG IALLEFALL DA MAMMA!

Noen ganger er jeg veldig glad for at jeg elsker unga mine, da har jeg litt reserve å gå på!

 

 

Hun satt som en #Fremmed ved sitt #Eget kjøkkenbord

IGÅR GJORDE JEG NOE SOM HAR VÆRT SKUMMELT LENGE!:

Sett og trodd fra et annet hodet;

Tankene går sine egne veier og jeg føler jeg ikke henger med – noen ganger så jobber hodet mitt så hardt at jeg føler meg svimmel  alt er bare kaos.

Jeg står opp i en liten leilighet,  et sted jeg ikke trives og ikke vil bo, men jeg må bo her for her er jeg trygg sies det.

Det er en fin søndag med masse sol og min datter Marianne ringer, jeg blir glad for hun spør om jeg vil bli med i huset som jeg har bodd i og som hun har kjøpt. Min datter er redd for at jeg skal bli lei meg og at jeg skal bli opprørt. Jeg har flere ganger forklart at jeg ikke husker noe fra familielivet som hun stadig nevner, og jeg sier at jeg føler ikke noe tilhørighet til det huset. I mine tanker så har jeg ikke bodd lenge i det huset, datter sier 43 år og det høres veldig mye ut – 43 år jeg ikke husker – det er Alzheimer én som har tatt minnene mine.

Min datter og sykepleier snakker om tabletter, men de blir enige om at jeg heller skal få i etterkant om behov.

Når vi sitter i bilen og jeg endelig er ute i frisk luft, så sier jeg helt ærlig at jeg ikke husker hvor det er og spør om vi bor langt fra hverandre. Jeg nyter å komme ut, men blir forvirret over at jeg ikke klarer å plassere stedene rundt meg.

Vi stopper bilen, etter jeg har spurt et par ganger om det er her vi skal.

Jeg og datter går inn i huset som visstnok har vært mitt hjem, jeg kjenner meg ikke igjen.

Marianne viser meg et rom som mange ting er lagret; mange ting er kanskje galt å si – det er mitt levde liv der inne! Jeg kjenner igjen hekla duker og bilder av min pappa, jeg kjenner at jeg får minnene av å være datteren til mor og far, og far bygde huset vi bodde i….

Vi går opp, men jeg kjenner meg fortsatt ikke igjen, men jeg kjenner igjen skjenken og det gamle Eike spisestuebordet som er arv etter noen gamle tanter. I skjenken står det middagsserviser og min datter forklarer meg bakgrunnen og historien bak de diverse servisene, jeg kjenner at minnene mine ikke klarer å huske hva datter prøver å fortelle. Jeg klarer nok ikke helt å godta, fordi jeg går stadig flere ganger for å kikke i skjenken og klarer ikke å huske noe av disse glasstingene.

Inne på kjøkkenet så drikker vi kaffe og spiser sjokolade. Datter forteller at dette er mitt gamle kjøkken og at her har jeg laget mye mat og mange kanelsnurrer. Hun viser meg en tapet som er fra jeg og min mann Peder bygget huset, den tapeten sier meg ingenting og gjenskaper ingen minner i mitt forvirrede hodet.

Når vi koser oss med kaffe, så hjelper datter meg å sortere litt, jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg har fått det for meg at det har vært to stk Nordlendinger? Jeg har vist bare vært gift med en Peder som også er pappaen til Marianne, jeg husker bare ikke han Peder jeg….minnene er borte som blåst med vinden…

Jeg er gjest i et hus jeg ikke kjenner igjen, jeg sitter på en pinnestol som visstnok hører til kjøkkengruppen hvor min familie var samlet. Vi snakker om Odd-Petter, joda jeg husker at det var min sønn, en sønn jeg mistet så altfor tidlig – en sønn som grunnet sykdom tok livet sitt – jeg syntes jeg har fått mye å bære i livet, men klager ikke…

Kaffen var god og det var koselig å sitte med Marianne på kjøkkenet hun snart skal pusse opp så fint. Jeg spør om hvordan jeg skal komme meg hjem og hvor jeg skal, jeg har jo aldri vært der jeg skal før? eller  skal jeg dit hvor senga mi står? og der folka i de blå draktene er? er det langt herifra?

Jeg sitter i bilen med min datter Marianne og hodet mitt jobber så mye at jeg er sliten, jeg må bare spørre Marianne og hva vi  har gjort i dag, eller har vi ikke gjort noe i dag?

Jeg spør Marianne om hun kan følge meg inn, for hun stopper et sted med bilen hvor jeg ikke kjenner meg igjen. Men nøkkel da? har noen av oss nøkkel eller skal jeg bare ringe på? Marianne sier at den blå snora i veska mi er nøkkelen, og jammen der ligger jo den blå snora!

Før Marianne reiser så må jeg spørre om vi skal noe mer i dag, slik at jeg ikke glemmer noe viktig. Datter forteller at jeg skal til tannlegen på mandagen, og det husker jeg når hun forteller.

Min datter forteller også at jeg har bursdag på Tirsdagen, jeg forteller min hun at jeg husker ikke hvor gammel jeg blir, men at jeg er født i femåførti – ja det husker jeg!

Det blir litt for mange ting å huske for meg, tannlege, kake, bursdag…

Jeg har jo uansett ikke gjort noe i dag og jeg har ikke spist mat på mange uker heller….

Hertiden; neida en Alzheimer pasient ville ikke klart å gjenfortelle en slik historie, men jeg tror jeg har klart å gjenskape et bitte lite bilde av hvordan en person med denne sykdommen må jobbe og konkurrere med eget hodet, tanker og minner <3

Min mor som flyttet på omsorgsbolig medio Oktober, under frivillig tvang, selv om hun selv skjønte at det ville være det beste for hun. Uansett, så har ikke mor vært hjemme i det huset siden hun ble flyttet til omsorgsbolig pga. demens; Alzheimers. Jeg som datter har vært redd for angstanfall og at jeg skulle rive opp i hennes gamle og frie liv. Det viste seg i går, at mamma var en fremmed uten tilhørighet ved sitt eget kjøkkenbord…

Psykisk sett så flytta mamma ut av hennes hus gjennom førtitre år, før hun gjorde det fysisk…

Vi vet aldri hva morgendagen vil bringe, mammaen vår som var så trofast på kjøkkenet med sine ferske kanelsnurrer har “flyttet ut” både med minner og kropp.

TA VARE PÅ MAMMA OG PAPPA DER UTE <3

 

 

 

Dama i sin bestealder kjenner på Livet!

DEN 1. FEBRUAR BLE JEG HUSEIER!

Livet er merkelig? I fjor på denne tiden var jeg i et trygt samboerforhold med mannen jeg ville dele resten av livet med, joda tankene på å bryte opp hadde vært tilstede grunnet forskjellige livsverdier og syn. Men jeg er av typen at så lenge følelsene og trivselen er der og vi har ansvar for barn, så bør vi voksne jobbe sammen, få hjelp feks. Begge skal støtte hverandre og vi skal være “bautaene” i hverandres liv.

Det ble flytting på meg og barna, rett oppi gaten i en leilighet jeg leide; ny og fin. Jeg hadde lenge hatt mor sin leilighet i tankene, når den dagen evt. sku komme, så leie var ok for en periode.

Den dagen angående mor sin leilighet, kom fortere enn jeg hadde forventet, og fra sommeren spesielt har vi vært i Alzheimers spøkelset sin varetekt hele familien. Og papirmølla grunnet; Demens med Verger og godkjennelser av fylkesmannen – det er viktig at ting blir gjort riktig, men synd det tar et halvt år nesten.

Jeg har ikke klart å glede meg så mye, fordi det har vært så mange kamper og nedturer; det er litt slik at jo flere kokker jo mer søl.

Planlegging og drømmer og virkelighet i forhold til lommeboken – ja det kan være ganske så spennende dere!

Det er blitt to turer på Ikea, og står mellom to kjøkken, klarer ikke helt å bestemme meg, men tipper mest mot treverk.

Jeg har fått masse råd, tips og hjelp av gode venner; I LOVE YOU!

Jeg har prioritert å handle billig på Cales Olsson, både maling og tapet og billig gulv på soveromma på Maxbo, veldig deilig at de som jobber der er ærlige på brukskvaliteten tenker jeg.

Siden jeg har handlet rimelige tapeter stort sett, så skal jeg være litt gal på halvannen vegg i spisestua – det var PANG Marianne tapet, og noe særpreg og drøm er lov når du kjøper barndomshjemmet eller hva?

Så nå googler jeg litt på Velur/fløyels gardiner gjerne i Gull, litt morsomt også midt oppi tapetriving og annen diverse møkka jobb!

Hjelp av gode venner får jeg, det er jeg unikt takknemlig for! Det er gøy og inspirerende når maling kommer på veggen og kontrastene begynner å lyse mot deg!

Det er blir en veldig tøff periode frem til 1. April, du drar på jobb, handle noen ganger etter jobb, hjem å spise og så jobbe i huset til både klokken 22 og litt til. Regninger til både mamma og meg skal følges med og betales, en skal ha hodet i flere avdelinger for å si det slik.

Så at en er sliten og sku hatt litt flere timer i døgnet? jo det drømmer en om; men da tror jeg at jeg hadde bikka under gitt :).

Min kjære mor har bursdag til tirsdagen, så selskap skal hun selvfølgelig få! Jeg har bestilt en bløtkake som jeg må hente og kjøre til omsorgsboligen på formiddagen, slik at hun har bursdagsfølelse i sammen med dem hun bor med. På tirsdagsettermiddag har vi familieselskap hvor jeg har bestilt en Waleskringle og tante har vær snill å åpnet huset siden jeg holder på med oppussing!

Tro meg kjære lesere; det koster MASSE Å TAKKE JA TIL HJELP! Det satt langt inne å takke ja til å tante måtte ordne bursdag, men Onkel pusha og sa at nå måtte jeg være lur å takke ja :).

Om dere sku lure; så gleder jeg meg så utrolig til å sitte på en av to verandaer og høre fuglene kvitre og synge inn våren – da sitter jeg godt plassert i mitt nyegamle hjem og vet at livet vil smile igjen <3

GI ALDRI OPP FINE DU <3

 

 

#Kjøpe hus etter foreldra dine? #Tips og erfaring….

NÅR DEN ENE AV FORELDERNE DINE DØR OG DEN GJENLEVENDE SIER AT EN VIL SITTE I USKIFTA BO;

 

Da sa selvfølgelig vi to barna: klart det går helt greit!

Og det gjorde det også helt frem til i sen sommer 2018.

Jeg har jo tenkt og pratet om dette med å kjøpe barndomshjemmet en stund, men hele prosessen kom til kjappere på enn forventet, eller som julekvelden på kjærringa om du vil.

De to fridagene jeg hadde på fjellet i høstferien gikk til telefoner og litt snørr og tårer, og heretter brøytet #Alzheimer sykdommen til mamma seg mer og mer frem.

Mamma og jeg gikk til advokat, og fikk vite at siden mamma satt i uskifta bo, så måtte jeg kjøpe huset til takst. Og det at mamma har Alzheimers er jo sakens kjerne!

Jeg er mammas verge, så da måtte en midlertidig verge opprettes, grunnet jeg ble inhabil i huskjøpet. Avtalen som mamma og jeg skrev vedrørende at jeg skulle kjøpe hennes rekkehus var kun om hun fikk plass i omsorgsbolig. Denne avtalen ble sendt til Fylkesmannen som igjen måtte opprette en midlertidig verge. Vi skrev under avtalen den 24. August.

Verge ble opprettet den 10. September,  det tok ca. halvannen måned før vi hørte noe fra hun. Hørte noe var vell å ta i; hun dukket plutselig opp hos mamma i den nye omsorgsboligen og dit flyttet hun inn 15-17 Oktober, så dette var en kritisk periode. For mamma ble dette en noe utrygg opplevelse, samt hun var veldig redd hun skulle si noe galt. Nei du skal bare være deg selv mamma <3

Nå skal ikke jeg legge ut for mye om min frustrasjon og små krangling med Vergen, men det tilta for meg noen ganger og det var like før jeg leverte nøklene til mammas gamle bopell til Fylkesmannen som sku få tømme og ordne selv! Det ble noen vonde fredager hvor jeg ble så sint at det knøt seg i nakken med prolaps og migrenen rocka!

Joda ting skal gå riktig for seg og vergen sku få gjøre sin jobb, men som jeg sa til vergen; du kunne sendt meg 4 linjer på en mail over forventninger og opplysninger du trenger. I istedenfor så ble det stadig nye ting og info jeg måtte hoste opp. Jeg hadde fiksa takst, etter noen uker måtte jeg ha en takst til! Jeg hadde skjemaer opp i halsen etter runden med kommunen som var direkte knyttet til mamma, søknader om vaskehjelp, søknad om omsorgsbolig osv. Jeg var veldig sliten og sårbar i denne perioden, det skal jeg ærlig innrømme. Etter enda noen uker så måtte mamma til legen for å sjekke “samtykkekompetansen” sin, altså 3 måneder etter vi hadde skrevet avtalen om at jeg skulle kjøpet huset og få forskudd på arv (det må også de andre arvingene få).

Etter noen uker til, så fikk jeg vite at vedleggende jeg hadde sendt til vergen ikke kunne åpnes – en jobb å gjøre igjen!

Joda månedene gikk….

Den 20. Desember ringte jeg fylkesmannen og han hadde fått saken den 10. Desember; så nå måtte saken få vedtak som godkjent hos fylkesmannen. Og det skulle være sammenslåing av to kommuner hos dem, så dataen ville være stengt i romjulen. Mitt finansieringsbevis ville gå ut medio- Januar, så jeg følte det hastet litt, ellers så ville det bli ny runde med banken. Mannen på telefonen sa at alt var godkjent fra vergen, jeg spurte om mitt “tilbud” grunnet flytting, tømming av 43 år og diverse vasking osv. – om dette var godkjent også; joda det var godkjent!

Jeg har også en leilighet som jeg betaler kr 12.000,- pr mnd. for,  med 3 mnd. oppsigelse,  mammas hus sto tomt siden midten av Oktober. Det er mange ting som flyter en periode og når du da samtidig har full jobb, to barn og ikke minst mister din mor mer for hverdag, ja da skal du være klar for å få deg en del psykiske nedturer.

Fylkesmannens kontor lovet meg svar innen 14. Januar, fikk jo ikke helt det da :). Men vi skrev kjøpekontrakt med forbehold om godkjennelse hos fylkesmannen. Etter noen dagers masing fra oss, så kom det en godkjennelse.

Det skal sies at jeg fikk en nedtur hos banken uken før; jeg hadde blandet sum innvilget lån og den reelle kjøpesummen, så jeg rausa ned i oppusningspenger! Plutselig så hadde jeg ikke over kr 130 000,- å pusse opp for, jeg som hadde vært å fått tegna kjøkken på Ikea…. Men banken min var unik og kom med et supert forslag dagen etter, siden jeg hadde sendt melding som starta; gamle damer gir seg ikke så lett :).

Sist mandag, skulle datter og jeg inn å tegne et nytt kjøkken siden vi måtte spare på utgifter å trappe litt ned på interiør drømmer – fornuften måtte seire i denne omgang! Før Ikeakjøreturen, så åpnet jeg brevet fra fylkesmannen og der sto det at alt var godkjent – salg fra mamma til meg var søren meg godkjent!!!!!

MEN GLEDEN DATT FORT I SØPPLA!

Vergen hadde glemt å skrive og ta hensyn til mitt bud på leiligheten, dvs. at nå sto vi plutselig kr 100 000, manko i oppgjøret!

Jeg ringte vergen til mor samme dagen og hun var god og forståelsesfull, og hun skulle hjelpe meg og snu seg fort rundt!

Ja nå sitter jeg her, og skal overta den 1. februar – helt ærlig klarer jeg ikke helt å glede meg siden det er en del momenter som stagnerer litt. Oppgjøret er i gang, men det er fortsatt kr 100 000,- som ikke har funnet sin plass i et ganske så viktig regnestykke! Litt mer spenning enn jeg trenger ja :).

Gå til advokat og sjekk opp! Spør en evt. verge om deres forventninger og hva de ønsker av opplysninger og for eksempel to takster osv. Oppgjøret blir tatt gjennom en megler her i byen.

 

MEN VI GÅR FOR GULL OG JEG ER SÅ TAKKNEMMELIG FOR ALLE SOM HAR DRATT MEG OPP NÅR MOTET HAR SVIKTA OG SINNE OG FORTVILELSE HAR OVERTATT OVERHÅND PÅ FØLELSENE MINE.

Gleder meg til våren hvor jeg kan fortsette å leve livet der livet mitt virkelig startet!