Er du midt i livet?

Det er jeg! I februar blir jeg femtito! Kjære himmel nå blinker snart sekstitallet mot meg, og hva blir det ut av meg?

DET er noen ganger tankene raser litt rundt, er det ikke?

Det viktigste er jo at vi skal ha det bra, være noenlunde friske men det viktigste må jo være at vi skal være glade i hjertene våre – jeg vil være glad!

Noe av utfordringen i livet er å kunne være glad med de utfordringene en har rundt seg? Og det kan jo være et kunststykke i seg selv!

Noen ganger kan du kanskje kjenne at du har en fin dag og kose deg med det, men du kan være pokker så sikker på at det er en vulkan som våkner et sted rundt deg. Da blir du dratt inn i heten og du blir automatisk problemløsere! Og blir du ikke problemløsere, så blir du bekymringsbyllen, du blir bekymra pga noen rundt deg ikke har det greit!

Jeg lurer litt på om vi jenter er født med et ekstra gen, evnen til å engasjere oss til vi nesten blir tomme for energi? Klart vi gjør! Det er jo ikke noe som er verre enn om barna våre sliter eller foreldre er syke og ting må ordnes?

Noe av “feilen” vi også gjør; iallefall jeg- vi blir så sinte pga slik var det ikke når vi vokste opp! Tenker litt på ansvar barna burde ha når de har tabba seg ut og ikke minst hendelser på skoler.

Det er ikke lenge siden en rektor nesten skrek til meg, han heva iallefall stemmen godt! Men jeg har blitt for gammel til ting som ikke funker, jeg har tredje jenta på storeskoletrinnet og er rik på erfaringer.

Den beste erfaringa du får i fleisen er; jeg ser ikke mitt eget barn; jeg blir ikke automatisk sint/lei meg når MITT barn har såra andre – nei foreldra er unike til å finne en Annen sannhet! Så nei ikke rart at det flyter med mobbesaker, at de skriker mot lærere ? De må hverken stå til ansvar eller få konsekvenser? Mor og far tar kampen for dem!

Midt i livet ja, og rik på gode og vonde erfaringer! Men jeg har oxo blitt sterkere de siste 25 åra, en må jo bevege seg selv oxo; for å overleve samfunnets små og store kamper du skal igjennom.

Det var vell i fjor på denne tiden at jeg blant annet sa stopp til å fylle ut fler skjemaer vedrørende mor og søknader for at hun skulle få et annet sted å bo med Mr. Alzheimer – dere får ikke et jævla skjema til fra meg sa jeg; samt at jeg valgte å si at jeg avsluttet samtalen siden dette ikke førte noen vei!

Steike hvor forbannet en kan bli noen ganger, blir jo litt flau over meg selv noen ganger. Men samtidig er en kanskje blitt dratt så langt ned at en har ikke energi til alle småkampene og iallefall ikke fylle ut de samme skjemaene to ganger!

Noen er avhengig av oss for å ha det bra, og har de rundt oss det bra, så har vi det bra – så jævla enkelt er det! ( nesten iallefall).

Den Vimsa fra 1987 finnes ennå o meg! Du tror du har løst en julegave feks og like etter du har betalt kr 2000, så skjønner du at du har bestilt feil være som ingen kan bruke! Joa noen ting blir en aldri så mye bedre på, men nå i voksen alder så velger jeg å kalle det for Sjarm!

Midt i livet ja; vi har kanskje blitt flinkere til å se oss selv, sette noen begrensninger for det som kan være vondt og ikke gjøre oss glade? Samtidig som vi er sårbare og blir redd for å stå alene?

Skrekk og gru om jeg blir ei aldrende dame som skal kun bo med hunden resten av livet Ha Ha – hunden får det nok bra, men sikkert ingen mannfolk som vil tørre å prøve seg på hun sære bestemte med hunden!

Midt i livet så har du med deg livserfaringer som du kan bruke videre i livet for å være glad og ha det bra, det er viktig å tenke på!

Dette kan være vonde opplevelser som tap av foreldre og søsken. Som min mor så før Alzheimeren tok over; vi får ikke mer enn vi vil klare å bære – gammelt ordtak – men noen ganger kjenner en seg på grensa tenker jeg.

Jeg er iallefall i en alder hvor jeg virkelig setter pris på de jeg har rundt meg, jeg prøver vær reflekterende og god med mennesker i livet mitt. Det å være ydmyk kan en komme langt med.

Og noe av det beste midt i livet; jeg tror ennå på Kjærligheten!

Jeg ønsker deg en fin fin søndag!

 

 

Ari og min bror reiste mot lyset

Folkets farvel med Ari idag, rørte store deler av Norge !

Det har vært et enormt fokus på psykisk helse den siste drøye uken.

Vi alle fleste viste hvem Ari var, men vi kjente ham ikke… alikevel har hans død gjort noe med oss som folk siden dødsfallet.

Jeg vet om to jenter i dag som fulgte med verdens farvel til Ari idag… disse to var nieser av min bror som tok samme reise som Ari; mot lyset. Jeg kan ikke påstå at Bror og Ari tok helt samme fremkomstmiddel, men at de startet i mørket og reiste begge mot et lysere sted kan være en fellesnevner.

Helt ærlig så hadde jeg ikke tenkt på at mine to jenter ville være så “med” idag – som mor så vet jeg dette har vekket en del minner.

Bror hadde ikke tenkt å dø den kvelden som ble fredag den 13. Juni – han ringte etter ambulanse ca. 4 ganger, men de nektet å hente ham. Helseteamet i byen ble fra ambulansen sendt hjem til bror… men forunderlig nok; så lukker han ikke opp døren når de ringte på… nei han hadde tatt mye tabletter og alkohol, så det klarte han ikke! Så i stedenfor å ta i dørhåndtaket til en som hadde ringt etter hjelp – så dro helseteamet fra bror sin bolig – døren hans var ulåst for han ventet på hjelpen han så inderlig ba om! Bror var heller ikke død på dette tidspunktet hvor helseteam var hos ham.

Men ja vi sier han tok livet sitt, men jeg tenker at han som mange ganger før; ropte om hjelp og hadde ikke tenkt å reise fra oss – han var i mørket.

  1. Jeg kunne skrevet så mye mer, om presten jeg så nedi gaten med datteren til bror i bilen, om kampen jeg hang meg på i form av en sak til Fylkesmannen…
  2. Men det som er viktig å si er at; vi var aldri sint på ham; Mamma og jeg sto igjen og viste at vi kunne ilke gjort noe mer før ham som var sønn og bror. Han var syk, og sykdommen tok ham.
  3. Psykiske lidelser tærer på hele familien og vi vil aldri dømme noen eller tenke feighet osv – vi hadde opplevd nok til å på en måte skjønne…
  4. Tatoveringen er Ohana, noe som betyr Familie på Hawaiisk, denne tok jeg i sommer.
  5. Jeg vet helt ærlig ikke om dette er en kamp vi kan vinne, men vi må aldri gi opp støtte og arbeidet vedrørende psykisk helse!
  6. Vi ønsker de fred, men arrene vil alltid ha en missfarge av savn <3

Jeg hadde kun en bror og han la ut på en reise med enveisbillett…

Savner deg som pokker broren min <3

 

 

 

Hei du!

Om dette året blir like vakkert som den første solnedgangen 1.01.20 – ja det er lov å håpe?!

Jeg har behov for å drømme litt å være litt (mye) naiv jeg!

Før jul var det unikt deilig å få med seg flest mulig julefilmer på Kanal fem – vesla gadd ikke å se – men jeg? Åh jeg sippa og levde meg inn! Enda en skjønner hvor filmen ender, så var engasjementet like sterkt! Jeg tenker det er litt godt å få utløp for følelser og påfyll av drømmer.

Boken over blåste jeg på et drøyt døgn på fjellet, enda så feira jeg nyttår i mellom! Når en leser slike bøker, så kjenner en seg som regel igjen i noen hendelser og det er da en er glad for at en har levd og for å ikke snakke om at en har tråkka noen gale stier i livet og gudsjelov for det tenker jeg!

Jeg er ikke lesehest til daglig, mest i ferier, og en har ikke tid til så mye annet enn å lese – Carmen (hunden min) og jeg hadde noen lange fotturer ; deilig og varmt på badet og uforstyrret!

Ikke glem å drøm, være litt fjollete og naiv – vi har så forbannet godt av det i hverdagen vår! Ja så blir det litt nedtur at typen ikke er like romantisk med kallenavn og diamant gaver – men etter en slik bok eller film så er vi drømmende og positive og leker litt i vår egen verden.

Og da damer; selvom kropp og bursdager har vipps over femtitallet… så vet vi at i vårt sinn så er vi så mye yngre!

Ta vare på jenta i deg og Drømm deg litt gjennom hverdagen – det gjør iallefall ingen fare!

Vi blogges!