Barnet i bursdag uten gave

Ja? Det er vell flere enn meg som blir oppgitt, frustrert og matt i trusa av barna?

Mulig litt “slem” mor i dag har jeg vært – men tro meg; jeg har et lite håp og mål om forbedring!

Jeg tenker også at disse barna skal bli voksne og ansvarsfulle, tåle bli slitne, skitne og stå på med blodsmak i munnen lissom – det er ikke våre barn generasjon for å si det slik!

Men jeg har også ei yngre og jeg prøver og prøver, men matbokser blir liggende og du kommer til oppvaskbenken med mugne matbokser og på mandagen finner du gjerne to eller tre stk. Klær som er sporløst borte? Nye klær også…. borte vekk lissom. Det er hyl og skrik og du føler deg som dårlig mor når barnet ditt ikke har sokker eller truser – tenke seg til at ungen din ikke har truser eller sokker?

Du må slippe alt du har i henda og hjelpe barnet å lete. I klesskapet løfter du på hauger som er stappa inn i skapet og enkle sokker og truser kommer i en forrykende fart og treffer deg i panna og du syntes du hører skrik som: HJELP MEG UT FRA DETTE KAOSET!

Joda, barnet mitt har både sokker og truser!

Men når “barnet” begynner å nærme seg tenårene så føler jeg at utfordringene vokser litt? Litt svaring og himling med øynene og de sier det ikke; men ordene – DU ER EN DUST henger i luften rund munnen til ungen.

De skal heller ikke pynte seg til bursdager? Går i vanlige klær, men sminke og krølling av hår er viktig.

Det å kunne ta og motta og utføre beskjeder og vanlige praktiske ting som skal ende med logikk – ja den er litt vrien.

Vi hadde det slik i sted, noe som skjer nesten hver gang det er bursdag og mamma blir den reddende englen – men det droppet jeg pga en kommentar i bilen på vei til bursdagen! Kall meg gjerne slem, men jeg har et håp.

Vi skulle til å kjøre til bursdagen, jeg så at også denne gangen lå konvolutten med bursdagsgavepengene igjen på bordet. Jeg tok med meg konvolutten og la den i veska mi, jeg pleier komme med en liten reprimande og så får hun gaven…

Men i dag pakket jeg det inn med noe annet og sa det var hjem å rydde overnattings posen i gangen og diverse andre ting, men at jeg også var stolt av hun for å skrive fine bursdagskort og roste for ting hun er flink til (for det er mye hun er flink til). Jeg så i sidesynet at “ungen” bare satt å måpte… Jeg har glemt den sa hun – glemt hva da spurte jeg kjærlig. Konvolutten svarte “ungen”  – kødder du? sa jeg og trykte på lommene hennes som at hun har lurt meg.

Javel, da skal du i bursdag for første gang uten gave da sa jeg. Ungen svarte, det er ikke første gangen, men du pleier å ta den med når jeg glemmer. Hun ble litt slik eh nebbete? og fortsatte, jeg vet du så den på bordet og at du har tatt den med!

Jeg jobba bilen oppover de slushete bakkene og tenkte at nå kan jeg bare ikke gi meg! Vet du sa jeg; du må bare si at du tenkte mer på mobilen din enn gave til XX. Nå skal du inn i bursdag å spise god mat og drikke og du har ikke med gave? Ja det skulle hun, det var ikke noe i kroppen som tilsa at dette var en ubehagelig situasjon?!

Jeg tenkte i mitt sinn, at den konvolutten sku bli liggende i veska mi!

Det siste frøkna sa før hun smelte igjen bildøra var; HUSK GAVEN NÅR DU HENTER MEG IALLEFALL DA MAMMA!

Noen ganger er jeg veldig glad for at jeg elsker unga mine, da har jeg litt reserve å gå på!

 

 

Hun satt som en #Fremmed ved sitt #Eget kjøkkenbord

IGÅR GJORDE JEG NOE SOM HAR VÆRT SKUMMELT LENGE!:

Sett og trodd fra et annet hodet;

Tankene går sine egne veier og jeg føler jeg ikke henger med – noen ganger så jobber hodet mitt så hardt at jeg føler meg svimmel  alt er bare kaos.

Jeg står opp i en liten leilighet,  et sted jeg ikke trives og ikke vil bo, men jeg må bo her for her er jeg trygg sies det.

Det er en fin søndag med masse sol og min datter Marianne ringer, jeg blir glad for hun spør om jeg vil bli med i huset som jeg har bodd i og som hun har kjøpt. Min datter er redd for at jeg skal bli lei meg og at jeg skal bli opprørt. Jeg har flere ganger forklart at jeg ikke husker noe fra familielivet som hun stadig nevner, og jeg sier at jeg føler ikke noe tilhørighet til det huset. I mine tanker så har jeg ikke bodd lenge i det huset, datter sier 43 år og det høres veldig mye ut – 43 år jeg ikke husker – det er Alzheimer én som har tatt minnene mine.

Min datter og sykepleier snakker om tabletter, men de blir enige om at jeg heller skal få i etterkant om behov.

Når vi sitter i bilen og jeg endelig er ute i frisk luft, så sier jeg helt ærlig at jeg ikke husker hvor det er og spør om vi bor langt fra hverandre. Jeg nyter å komme ut, men blir forvirret over at jeg ikke klarer å plassere stedene rundt meg.

Vi stopper bilen, etter jeg har spurt et par ganger om det er her vi skal.

Jeg og datter går inn i huset som visstnok har vært mitt hjem, jeg kjenner meg ikke igjen.

Marianne viser meg et rom som mange ting er lagret; mange ting er kanskje galt å si – det er mitt levde liv der inne! Jeg kjenner igjen hekla duker og bilder av min pappa, jeg kjenner at jeg får minnene av å være datteren til mor og far, og far bygde huset vi bodde i….

Vi går opp, men jeg kjenner meg fortsatt ikke igjen, men jeg kjenner igjen skjenken og det gamle Eike spisestuebordet som er arv etter noen gamle tanter. I skjenken står det middagsserviser og min datter forklarer meg bakgrunnen og historien bak de diverse servisene, jeg kjenner at minnene mine ikke klarer å huske hva datter prøver å fortelle. Jeg klarer nok ikke helt å godta, fordi jeg går stadig flere ganger for å kikke i skjenken og klarer ikke å huske noe av disse glasstingene.

Inne på kjøkkenet så drikker vi kaffe og spiser sjokolade. Datter forteller at dette er mitt gamle kjøkken og at her har jeg laget mye mat og mange kanelsnurrer. Hun viser meg en tapet som er fra jeg og min mann Peder bygget huset, den tapeten sier meg ingenting og gjenskaper ingen minner i mitt forvirrede hodet.

Når vi koser oss med kaffe, så hjelper datter meg å sortere litt, jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg har fått det for meg at det har vært to stk Nordlendinger? Jeg har vist bare vært gift med en Peder som også er pappaen til Marianne, jeg husker bare ikke han Peder jeg….minnene er borte som blåst med vinden…

Jeg er gjest i et hus jeg ikke kjenner igjen, jeg sitter på en pinnestol som visstnok hører til kjøkkengruppen hvor min familie var samlet. Vi snakker om Odd-Petter, joda jeg husker at det var min sønn, en sønn jeg mistet så altfor tidlig – en sønn som grunnet sykdom tok livet sitt – jeg syntes jeg har fått mye å bære i livet, men klager ikke…

Kaffen var god og det var koselig å sitte med Marianne på kjøkkenet hun snart skal pusse opp så fint. Jeg spør om hvordan jeg skal komme meg hjem og hvor jeg skal, jeg har jo aldri vært der jeg skal før? eller  skal jeg dit hvor senga mi står? og der folka i de blå draktene er? er det langt herifra?

Jeg sitter i bilen med min datter Marianne og hodet mitt jobber så mye at jeg er sliten, jeg må bare spørre Marianne og hva vi  har gjort i dag, eller har vi ikke gjort noe i dag?

Jeg spør Marianne om hun kan følge meg inn, for hun stopper et sted med bilen hvor jeg ikke kjenner meg igjen. Men nøkkel da? har noen av oss nøkkel eller skal jeg bare ringe på? Marianne sier at den blå snora i veska mi er nøkkelen, og jammen der ligger jo den blå snora!

Før Marianne reiser så må jeg spørre om vi skal noe mer i dag, slik at jeg ikke glemmer noe viktig. Datter forteller at jeg skal til tannlegen på mandagen, og det husker jeg når hun forteller.

Min datter forteller også at jeg har bursdag på Tirsdagen, jeg forteller min hun at jeg husker ikke hvor gammel jeg blir, men at jeg er født i femåførti – ja det husker jeg!

Det blir litt for mange ting å huske for meg, tannlege, kake, bursdag…

Jeg har jo uansett ikke gjort noe i dag og jeg har ikke spist mat på mange uker heller….

Hertiden; neida en Alzheimer pasient ville ikke klart å gjenfortelle en slik historie, men jeg tror jeg har klart å gjenskape et bitte lite bilde av hvordan en person med denne sykdommen må jobbe og konkurrere med eget hodet, tanker og minner <3

Min mor som flyttet på omsorgsbolig medio Oktober, under frivillig tvang, selv om hun selv skjønte at det ville være det beste for hun. Uansett, så har ikke mor vært hjemme i det huset siden hun ble flyttet til omsorgsbolig pga. demens; Alzheimers. Jeg som datter har vært redd for angstanfall og at jeg skulle rive opp i hennes gamle og frie liv. Det viste seg i går, at mamma var en fremmed uten tilhørighet ved sitt eget kjøkkenbord…

Psykisk sett så flytta mamma ut av hennes hus gjennom førtitre år, før hun gjorde det fysisk…

Vi vet aldri hva morgendagen vil bringe, mammaen vår som var så trofast på kjøkkenet med sine ferske kanelsnurrer har “flyttet ut” både med minner og kropp.

TA VARE PÅ MAMMA OG PAPPA DER UTE <3

 

 

 

Dama i sin bestealder kjenner på Livet!

DEN 1. FEBRUAR BLE JEG HUSEIER!

Livet er merkelig? I fjor på denne tiden var jeg i et trygt samboerforhold med mannen jeg ville dele resten av livet med, joda tankene på å bryte opp hadde vært tilstede grunnet forskjellige livsverdier og syn. Men jeg er av typen at så lenge følelsene og trivselen er der og vi har ansvar for barn, så bør vi voksne jobbe sammen, få hjelp feks. Begge skal støtte hverandre og vi skal være “bautaene” i hverandres liv.

Det ble flytting på meg og barna, rett oppi gaten i en leilighet jeg leide; ny og fin. Jeg hadde lenge hatt mor sin leilighet i tankene, når den dagen evt. sku komme, så leie var ok for en periode.

Den dagen angående mor sin leilighet, kom fortere enn jeg hadde forventet, og fra sommeren spesielt har vi vært i Alzheimers spøkelset sin varetekt hele familien. Og papirmølla grunnet; Demens med Verger og godkjennelser av fylkesmannen – det er viktig at ting blir gjort riktig, men synd det tar et halvt år nesten.

Jeg har ikke klart å glede meg så mye, fordi det har vært så mange kamper og nedturer; det er litt slik at jo flere kokker jo mer søl.

Planlegging og drømmer og virkelighet i forhold til lommeboken – ja det kan være ganske så spennende dere!

Det er blitt to turer på Ikea, og står mellom to kjøkken, klarer ikke helt å bestemme meg, men tipper mest mot treverk.

Jeg har fått masse råd, tips og hjelp av gode venner; I LOVE YOU!

Jeg har prioritert å handle billig på Cales Olsson, både maling og tapet og billig gulv på soveromma på Maxbo, veldig deilig at de som jobber der er ærlige på brukskvaliteten tenker jeg.

Siden jeg har handlet rimelige tapeter stort sett, så skal jeg være litt gal på halvannen vegg i spisestua – det var PANG Marianne tapet, og noe særpreg og drøm er lov når du kjøper barndomshjemmet eller hva?

Så nå googler jeg litt på Velur/fløyels gardiner gjerne i Gull, litt morsomt også midt oppi tapetriving og annen diverse møkka jobb!

Hjelp av gode venner får jeg, det er jeg unikt takknemlig for! Det er gøy og inspirerende når maling kommer på veggen og kontrastene begynner å lyse mot deg!

Det er blir en veldig tøff periode frem til 1. April, du drar på jobb, handle noen ganger etter jobb, hjem å spise og så jobbe i huset til både klokken 22 og litt til. Regninger til både mamma og meg skal følges med og betales, en skal ha hodet i flere avdelinger for å si det slik.

Så at en er sliten og sku hatt litt flere timer i døgnet? jo det drømmer en om; men da tror jeg at jeg hadde bikka under gitt :).

Min kjære mor har bursdag til tirsdagen, så selskap skal hun selvfølgelig få! Jeg har bestilt en bløtkake som jeg må hente og kjøre til omsorgsboligen på formiddagen, slik at hun har bursdagsfølelse i sammen med dem hun bor med. På tirsdagsettermiddag har vi familieselskap hvor jeg har bestilt en Waleskringle og tante har vær snill å åpnet huset siden jeg holder på med oppussing!

Tro meg kjære lesere; det koster MASSE Å TAKKE JA TIL HJELP! Det satt langt inne å takke ja til å tante måtte ordne bursdag, men Onkel pusha og sa at nå måtte jeg være lur å takke ja :).

Om dere sku lure; så gleder jeg meg så utrolig til å sitte på en av to verandaer og høre fuglene kvitre og synge inn våren – da sitter jeg godt plassert i mitt nyegamle hjem og vet at livet vil smile igjen <3

GI ALDRI OPP FINE DU <3