Det blir ikke meg som sender mor på hjem..eller?

 

Jeg lurer stadig meg selv….Jeg er god på det!

Marianne er både blond og naiv, ganske dårlig kombinasjon eller hva?

Som skrevet om før så har jeg et liv som blir styrt av Alzheimers sykdom, min mamma har sykdommen og jeg er alene omsorgsperson – trenger jeg å si at det er tøft?

Slik jeg holder på, så tror jeg ikke at jeg noen gang kommer til å bli klar for å sende mor på et pleiehjem! Jeg håper så inderlig at hun skal komme inn på omsorgsbolig, og da kunne leve greit og verdig. Det å ha noen som er der når hun stikker hodet ut av leiligheten sin for å spørre om klokken, eller hvilken dag det er, eller om det er kveld /dag. Bare hun hadde fått det slik så vil alt gå bra….drømmer jeg.

Jeg ønsker å skrive ut ting vedrørende det å stå midt i den kokende Alzheimermassen, både for min egen del, og om andre opplever dette. Det er viktig å si at opplevelsene over denne sykdommen ikke nødvendigvis vil være like, men foruten det individuelle så er det mange kjennetegn og likhetstrekk.

Når jeg var på fjellet noen ekstra dager nå, så punkterte jeg sikkert 1,5 dag med telefoner, med hjemmesykepleie og familien. Dette gir deg igjen dårlig samvittighet ovenfor barna du har med deg, vente på mamma i telefonen og turen ble utsatt. Etter disse rusha så var jeg selvfølgelig lei meg etterpå, jeg mister mamma levende, samtidig som jeg gjør nesten hva jeg kan for å være der og hjelpe til. To ganger denne helgen fikk jeg de tøffe ordene av fagfolk; at om hun ikke ble bedre etter antibiotika kuren, så måtte de vurdere å søke sykehjemsplass til hun. Mammaen din er veldig syk – disse ordene falt som stein i magen min, enda jeg innerst inne vet….

Det som er så vanskelig er at det er jo mammaen min, og hun er den eneste nære jeg har igjen, jeg er ikke klar til å stå helt alene i verden (overdriver litt, men det er lov når du er trist)! Mennesket foran meg og hun som ringer frustrert, ydmyk og ofte blid også; hun er faktisk mammaen min <3

Det at familien min helt privat ble splittet og jeg ikke var samboer lengre i våres har også kostet, men det har allikevel gitt meg styrke og jeg vet hvem som er grunnmurene i livet mitt i tøffe tider, jeg vet hvem som vil være der for meg i tøffe tider og aldri svikte meg i livets tøffe perioder. En har venner, onkler/tanter, kusiner som er der for telefoner på nattestid, venner får å lufte tanker til, venner som hjelper med barn, venner som ringer eller sender melding og spør hvordan det går – de bryr seg, venner som tar deg med på sosiale hendelser, venner som ønsker meg med mine tårer <3 Jeg er evig takknemlig for venner som ikke svikter, jeg trenger dere som bare det! <3

Denne snuppa med bobler i blodet har i dag etter jobb; sittet lenge i telefon med mammas venninne, jeg viste de sku ut å spise å forhørte meg om mamma hadde kommet seg i møte på bussen….Da var showet i gang; hun hadde tatt bussen alene til byen, i byen hadde hun sikkert glemt hva hun skulle, hun hadde tatt taxi hjem, vi ringer og sier vi skal kjøre hun så hun får spist ute med venninnene, neida hun måtte ned til byen så hun hadde ringt etter enda ny taxi – kjære himmel .Jeg fikk snakket med taxi sjåføren å ba han holde mor der til jeg kom, jeg sa selvfølgelig at hun hadde en sykdom. Mamma ble glad når hun så meg og datteren min, og lurte på om vi skulle sitte i taxien også….

Det ble en hente tur til for meg på kvelden, men nå vet jeg at mammaen min er trygt hjemme og jeg er like glad i hun som jeg har vært hele tiden <3 Men det er dette med pleiehjem da…den avgjørelsen skal ikke jeg ta…

Det er godt alle bekymringer ikke syntes på oss hva ?

Goe klemmer fra Alzheimers rike…..

 

 

 

 

6 kommentarer
    1. Snille, gode Marianne!
      Føler med deg! Men den dårlige samvittigheten kan du sparke over i en annen dimensjon. Du har INGEN grunn til å ha den. Du er god og snill og tar vare på dem rundt deg. Vær stolt i stedet du. DET har du grunn til! <3
      Masse ei-hekse-klemmmmmmmmer

    2. eiheks: Tusen takk vakre venn <3 Jeg prøver så godt jeg kan, men det er tøft... <3 Ja jeg skal prøve være stolt 🙂
      Nå er det tidlig natta her <3
      Ta vare på deg selv fine Heksa mi <3
      Masse fløyelsklemmer tilbake <3

    3. Deveny: Takk fine du <3
      Ja det er tøft, du skal være trygghet, organisator, tenke den sykes beste; noe den syke ikke alltid er enig i og du skal være datter og ikke minst medmenneske...
      Ønsker deg en god natt <3

    4. Nå ligger jo jeg litt før deg i løypa og har måttet ta den beslutningen om sykehjemsplass på Gullhjerte mitt. Fryktelig tungt, men nå måtte jeg for hennes sikkerhet. Det er like vondt hver gang jeg reiser fra henne, men jeg vet jo at 1/2 time etter jeg har gått så husker ikke hun at jeg var der. Det er på et vis en trøst for hun er glad og fornøyd. Det er jo trist da å komme hjem til et tomt hus og se alt hun har kjøpt for å pynte opp hjemmet vårt. Det er jo ikke et hjem lenger nå som hun er borte. Det beste jeg nå kan håpe på er at jeg kan ha henne hjemme i helgene. Viktig å huske på at sykdommen den fortsetter å stjele stadig mer og da er sykehjem nok eneste mulighet.

    5. Atle Lundhaug: Takk for fint innlegg Atle <3 Ja sant som du sier, jeg er glad jeg har en onkel som drar meg litt i ørene vedrørende den stadige dårlige samvittigheten min. Det er som han sier; jeg gjør det beste for hun og det er ikke jeg som flytter til omsorgsbolig/hjem, det er sykdommen! Hun fikk tildelt omsorgsb. i går, jeg er veldig glad, men samtidig blandet følelser da dette blir en ny epoke og hennes adresse etter 44 år vil bli forandret.
      Kose deg så godt du kan og ta vare på deg selv!
      Klemmer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg