SELVMORDSNATTEN – NATT TIL FREDAG DEN 13. ENDE JUNI

HODET MITT HAR FOR FLERE DAGER SIDEN BEGYNT Å FORBEREDE SEG TIL DØDSDATOEN DIN, BROR – NATT TIL FREDAG DEN TRETTENDE JUNI – HVEM VIL GLEMME DEN DATOEN LISSOM?

Kall meg gjerne transsynt eller naiv, men jeg mener at dette ikke var et selvmord og jeg vet at bror ikke hadde tenkt å dø denne natten!

Bror ba innstendig om hjelp flere ganger fra kvelden av, jeg har pugget loggen på telefonen hans og vi var i møter og vi vet han ba om hjelp!

Joda om mamma og jeg møter noen, så sier mamma stille: han gjorde det selv, men jeg kjenner at det er ikke rettferdig å si og sier: han ringte ambulansen 3-4 ganger og de ville ikke hente ham.

Jeg har prøvd å skjønne desperasjonen hans og jeg vet at angsten ga ham mye smerter, og jeg vet at han hadde truet med dette før – men det kunne kanskje vært deg eller meg eller? 

Vi fikk i ettertid vite at dette hadde vært to personer fra psykisk helseteam som var oppe hos ham – da var han ennå ikke død, etter informasjon familien får. Disse fra helseteam hadde snakket med ham og snakket med ambulansen, de viste at han hadde fått i seg både tabletter og alkohol. De ringte på, men merkelig nok var det ingen som lukket opp? hmmmm skikkelig rart om du har hivd i deg masse tabletter som du og jeg mulig aldri kommer til å ha behov for! De jobbet i et omsorgsteam og viste om at det var trussel om selvmord og en som ville bli hentet av ambulansen – men de tok ikke i det forbaska dørhåndtaket!

Bror hadde ikke tenkt å dø natt til fredag den trettende Juni, han hadde også satt døren åpen, men var det noen som tok i håndtaket? De som jobbet i psykisk helseteam og fikk disse ropene om hjelp – NEI! Hvorfor tok de bryet med å gå opp til Bror da? Det er jo Søren meg den oppoverbakken i tillegg, de kunne jo bare roa seg ned på kontoret? Det er en viktig bit når du har en slik jobb – omsorg, du har ikke det om du ikke tar i et dørhåndtak som du vet det ligger en døende innenfor!

Joda, hadde han ikke dødd denne kvelden, så ville ham nok dødd uansett senere, så ærlig skal jeg være! Men jeg blir så forbannet at når folk ber om hjelp, så virka det som om han hadde brukt opp kvota si liksom?

Nei, jeg har aldri vært sint på ham i ettertid, jeg så smerten hans og også sykdommen.

Jeg glemmer heller aldri at jeg møtte presten nede i gaten hvor jeg bodde og skjønte at han leitet etter mitt husnummer….Jeg satt ute å ventet og ringte livredd rundt for å sjekke hvem person i mitt innerste liv jeg hadde mistet. Jo jeg løp først inn å sjekket jentene mine, ringte min mor, ringte samboer – kanskje han hadde fått noe hjertegreier? Men når jeg ringte deg bror og det var en svarer….ja da skjønte jeg at sykdommen hadde vunnet <3

Du var og er min bror uansett OPK – og jeg har i dag både smerter og tårer nok til alle de fine årene vi hadde i sammen som bror og søster <3

Søs?.

11 kommentarer

Siste innlegg