Barnet i bursdag uten gave

Ja? Det er vell flere enn meg som blir oppgitt, frustrert og matt i trusa av barna?

Mulig litt “slem” mor i dag har jeg vært – men tro meg; jeg har et lite håp og mål om forbedring!

Jeg tenker også at disse barna skal bli voksne og ansvarsfulle, tåle bli slitne, skitne og stå på med blodsmak i munnen lissom – det er ikke våre barn generasjon for å si det slik!

Men jeg har også ei yngre og jeg prøver og prøver, men matbokser blir liggende og du kommer til oppvaskbenken med mugne matbokser og på mandagen finner du gjerne to eller tre stk. Klær som er sporløst borte? Nye klær også…. borte vekk lissom. Det er hyl og skrik og du føler deg som dårlig mor når barnet ditt ikke har sokker eller truser – tenke seg til at ungen din ikke har truser eller sokker?

Du må slippe alt du har i henda og hjelpe barnet å lete. I klesskapet løfter du på hauger som er stappa inn i skapet og enkle sokker og truser kommer i en forrykende fart og treffer deg i panna og du syntes du hører skrik som: HJELP MEG UT FRA DETTE KAOSET!

Joda, barnet mitt har både sokker og truser!

Men når “barnet” begynner å nærme seg tenårene så føler jeg at utfordringene vokser litt? Litt svaring og himling med øynene og de sier det ikke; men ordene – DU ER EN DUST henger i luften rund munnen til ungen.

De skal heller ikke pynte seg til bursdager? Går i vanlige klær, men sminke og krølling av hår er viktig.

Det å kunne ta og motta og utføre beskjeder og vanlige praktiske ting som skal ende med logikk – ja den er litt vrien.

Vi hadde det slik i sted, noe som skjer nesten hver gang det er bursdag og mamma blir den reddende englen – men det droppet jeg pga en kommentar i bilen på vei til bursdagen! Kall meg gjerne slem, men jeg har et håp.

Vi skulle til å kjøre til bursdagen, jeg så at også denne gangen lå konvolutten med bursdagsgavepengene igjen på bordet. Jeg tok med meg konvolutten og la den i veska mi, jeg pleier komme med en liten reprimande og så får hun gaven…

Men i dag pakket jeg det inn med noe annet og sa det var hjem å rydde overnattings posen i gangen og diverse andre ting, men at jeg også var stolt av hun for å skrive fine bursdagskort og roste for ting hun er flink til (for det er mye hun er flink til). Jeg så i sidesynet at “ungen” bare satt å måpte… Jeg har glemt den sa hun – glemt hva da spurte jeg kjærlig. Konvolutten svarte “ungen”  – kødder du? sa jeg og trykte på lommene hennes som at hun har lurt meg.

Javel, da skal du i bursdag for første gang uten gave da sa jeg. Ungen svarte, det er ikke første gangen, men du pleier å ta den med når jeg glemmer. Hun ble litt slik eh nebbete? og fortsatte, jeg vet du så den på bordet og at du har tatt den med!

Jeg jobba bilen oppover de slushete bakkene og tenkte at nå kan jeg bare ikke gi meg! Vet du sa jeg; du må bare si at du tenkte mer på mobilen din enn gave til XX. Nå skal du inn i bursdag å spise god mat og drikke og du har ikke med gave? Ja det skulle hun, det var ikke noe i kroppen som tilsa at dette var en ubehagelig situasjon?!

Jeg tenkte i mitt sinn, at den konvolutten sku bli liggende i veska mi!

Det siste frøkna sa før hun smelte igjen bildøra var; HUSK GAVEN NÅR DU HENTER MEG IALLEFALL DA MAMMA!

Noen ganger er jeg veldig glad for at jeg elsker unga mine, da har jeg litt reserve å gå på!

 

 

Hun satt som en #Fremmed ved sitt #Eget kjøkkenbord

IGÅR GJORDE JEG NOE SOM HAR VÆRT SKUMMELT LENGE!:

Sett og trodd fra et annet hodet;

Tankene går sine egne veier og jeg føler jeg ikke henger med – noen ganger så jobber hodet mitt så hardt at jeg føler meg svimmel  alt er bare kaos.

Jeg står opp i en liten leilighet,  et sted jeg ikke trives og ikke vil bo, men jeg må bo her for her er jeg trygg sies det.

Det er en fin søndag med masse sol og min datter Marianne ringer, jeg blir glad for hun spør om jeg vil bli med i huset som jeg har bodd i og som hun har kjøpt. Min datter er redd for at jeg skal bli lei meg og at jeg skal bli opprørt. Jeg har flere ganger forklart at jeg ikke husker noe fra familielivet som hun stadig nevner, og jeg sier at jeg føler ikke noe tilhørighet til det huset. I mine tanker så har jeg ikke bodd lenge i det huset, datter sier 43 år og det høres veldig mye ut – 43 år jeg ikke husker – det er Alzheimer én som har tatt minnene mine.

Min datter og sykepleier snakker om tabletter, men de blir enige om at jeg heller skal få i etterkant om behov.

Når vi sitter i bilen og jeg endelig er ute i frisk luft, så sier jeg helt ærlig at jeg ikke husker hvor det er og spør om vi bor langt fra hverandre. Jeg nyter å komme ut, men blir forvirret over at jeg ikke klarer å plassere stedene rundt meg.

Vi stopper bilen, etter jeg har spurt et par ganger om det er her vi skal.

Jeg og datter går inn i huset som visstnok har vært mitt hjem, jeg kjenner meg ikke igjen.

Marianne viser meg et rom som mange ting er lagret; mange ting er kanskje galt å si – det er mitt levde liv der inne! Jeg kjenner igjen hekla duker og bilder av min pappa, jeg kjenner at jeg får minnene av å være datteren til mor og far, og far bygde huset vi bodde i….

Vi går opp, men jeg kjenner meg fortsatt ikke igjen, men jeg kjenner igjen skjenken og det gamle Eike spisestuebordet som er arv etter noen gamle tanter. I skjenken står det middagsserviser og min datter forklarer meg bakgrunnen og historien bak de diverse servisene, jeg kjenner at minnene mine ikke klarer å huske hva datter prøver å fortelle. Jeg klarer nok ikke helt å godta, fordi jeg går stadig flere ganger for å kikke i skjenken og klarer ikke å huske noe av disse glasstingene.

Inne på kjøkkenet så drikker vi kaffe og spiser sjokolade. Datter forteller at dette er mitt gamle kjøkken og at her har jeg laget mye mat og mange kanelsnurrer. Hun viser meg en tapet som er fra jeg og min mann Peder bygget huset, den tapeten sier meg ingenting og gjenskaper ingen minner i mitt forvirrede hodet.

Når vi koser oss med kaffe, så hjelper datter meg å sortere litt, jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg har fått det for meg at det har vært to stk Nordlendinger? Jeg har vist bare vært gift med en Peder som også er pappaen til Marianne, jeg husker bare ikke han Peder jeg….minnene er borte som blåst med vinden…

Jeg er gjest i et hus jeg ikke kjenner igjen, jeg sitter på en pinnestol som visstnok hører til kjøkkengruppen hvor min familie var samlet. Vi snakker om Odd-Petter, joda jeg husker at det var min sønn, en sønn jeg mistet så altfor tidlig – en sønn som grunnet sykdom tok livet sitt – jeg syntes jeg har fått mye å bære i livet, men klager ikke…

Kaffen var god og det var koselig å sitte med Marianne på kjøkkenet hun snart skal pusse opp så fint. Jeg spør om hvordan jeg skal komme meg hjem og hvor jeg skal, jeg har jo aldri vært der jeg skal før? eller  skal jeg dit hvor senga mi står? og der folka i de blå draktene er? er det langt herifra?

Jeg sitter i bilen med min datter Marianne og hodet mitt jobber så mye at jeg er sliten, jeg må bare spørre Marianne og hva vi  har gjort i dag, eller har vi ikke gjort noe i dag?

Jeg spør Marianne om hun kan følge meg inn, for hun stopper et sted med bilen hvor jeg ikke kjenner meg igjen. Men nøkkel da? har noen av oss nøkkel eller skal jeg bare ringe på? Marianne sier at den blå snora i veska mi er nøkkelen, og jammen der ligger jo den blå snora!

Før Marianne reiser så må jeg spørre om vi skal noe mer i dag, slik at jeg ikke glemmer noe viktig. Datter forteller at jeg skal til tannlegen på mandagen, og det husker jeg når hun forteller.

Min datter forteller også at jeg har bursdag på Tirsdagen, jeg forteller min hun at jeg husker ikke hvor gammel jeg blir, men at jeg er født i femåførti – ja det husker jeg!

Det blir litt for mange ting å huske for meg, tannlege, kake, bursdag…

Jeg har jo uansett ikke gjort noe i dag og jeg har ikke spist mat på mange uker heller….

Hertiden; neida en Alzheimer pasient ville ikke klart å gjenfortelle en slik historie, men jeg tror jeg har klart å gjenskape et bitte lite bilde av hvordan en person med denne sykdommen må jobbe og konkurrere med eget hodet, tanker og minner <3

Min mor som flyttet på omsorgsbolig medio Oktober, under frivillig tvang, selv om hun selv skjønte at det ville være det beste for hun. Uansett, så har ikke mor vært hjemme i det huset siden hun ble flyttet til omsorgsbolig pga. demens; Alzheimers. Jeg som datter har vært redd for angstanfall og at jeg skulle rive opp i hennes gamle og frie liv. Det viste seg i går, at mamma var en fremmed uten tilhørighet ved sitt eget kjøkkenbord…

Psykisk sett så flytta mamma ut av hennes hus gjennom førtitre år, før hun gjorde det fysisk…

Vi vet aldri hva morgendagen vil bringe, mammaen vår som var så trofast på kjøkkenet med sine ferske kanelsnurrer har “flyttet ut” både med minner og kropp.

TA VARE PÅ MAMMA OG PAPPA DER UTE <3

 

 

 

Dama i sin bestealder kjenner på Livet!

DEN 1. FEBRUAR BLE JEG HUSEIER!

Livet er merkelig? I fjor på denne tiden var jeg i et trygt samboerforhold med mannen jeg ville dele resten av livet med, joda tankene på å bryte opp hadde vært tilstede grunnet forskjellige livsverdier og syn. Men jeg er av typen at så lenge følelsene og trivselen er der og vi har ansvar for barn, så bør vi voksne jobbe sammen, få hjelp feks. Begge skal støtte hverandre og vi skal være “bautaene” i hverandres liv.

Det ble flytting på meg og barna, rett oppi gaten i en leilighet jeg leide; ny og fin. Jeg hadde lenge hatt mor sin leilighet i tankene, når den dagen evt. sku komme, så leie var ok for en periode.

Den dagen angående mor sin leilighet, kom fortere enn jeg hadde forventet, og fra sommeren spesielt har vi vært i Alzheimers spøkelset sin varetekt hele familien. Og papirmølla grunnet; Demens med Verger og godkjennelser av fylkesmannen – det er viktig at ting blir gjort riktig, men synd det tar et halvt år nesten.

Jeg har ikke klart å glede meg så mye, fordi det har vært så mange kamper og nedturer; det er litt slik at jo flere kokker jo mer søl.

Planlegging og drømmer og virkelighet i forhold til lommeboken – ja det kan være ganske så spennende dere!

Det er blitt to turer på Ikea, og står mellom to kjøkken, klarer ikke helt å bestemme meg, men tipper mest mot treverk.

Jeg har fått masse råd, tips og hjelp av gode venner; I LOVE YOU!

Jeg har prioritert å handle billig på Cales Olsson, både maling og tapet og billig gulv på soveromma på Maxbo, veldig deilig at de som jobber der er ærlige på brukskvaliteten tenker jeg.

Siden jeg har handlet rimelige tapeter stort sett, så skal jeg være litt gal på halvannen vegg i spisestua – det var PANG Marianne tapet, og noe særpreg og drøm er lov når du kjøper barndomshjemmet eller hva?

Så nå googler jeg litt på Velur/fløyels gardiner gjerne i Gull, litt morsomt også midt oppi tapetriving og annen diverse møkka jobb!

Hjelp av gode venner får jeg, det er jeg unikt takknemlig for! Det er gøy og inspirerende når maling kommer på veggen og kontrastene begynner å lyse mot deg!

Det er blir en veldig tøff periode frem til 1. April, du drar på jobb, handle noen ganger etter jobb, hjem å spise og så jobbe i huset til både klokken 22 og litt til. Regninger til både mamma og meg skal følges med og betales, en skal ha hodet i flere avdelinger for å si det slik.

Så at en er sliten og sku hatt litt flere timer i døgnet? jo det drømmer en om; men da tror jeg at jeg hadde bikka under gitt :).

Min kjære mor har bursdag til tirsdagen, så selskap skal hun selvfølgelig få! Jeg har bestilt en bløtkake som jeg må hente og kjøre til omsorgsboligen på formiddagen, slik at hun har bursdagsfølelse i sammen med dem hun bor med. På tirsdagsettermiddag har vi familieselskap hvor jeg har bestilt en Waleskringle og tante har vær snill å åpnet huset siden jeg holder på med oppussing!

Tro meg kjære lesere; det koster MASSE Å TAKKE JA TIL HJELP! Det satt langt inne å takke ja til å tante måtte ordne bursdag, men Onkel pusha og sa at nå måtte jeg være lur å takke ja :).

Om dere sku lure; så gleder jeg meg så utrolig til å sitte på en av to verandaer og høre fuglene kvitre og synge inn våren – da sitter jeg godt plassert i mitt nyegamle hjem og vet at livet vil smile igjen <3

GI ALDRI OPP FINE DU <3

 

 

#Kjøpe hus etter foreldra dine? #Tips og erfaring….

NÅR DEN ENE AV FORELDERNE DINE DØR OG DEN GJENLEVENDE SIER AT EN VIL SITTE I USKIFTA BO;

 

Da sa selvfølgelig vi to barna: klart det går helt greit!

Og det gjorde det også helt frem til i sen sommer 2018.

Jeg har jo tenkt og pratet om dette med å kjøpe barndomshjemmet en stund, men hele prosessen kom til kjappere på enn forventet, eller som julekvelden på kjærringa om du vil.

De to fridagene jeg hadde på fjellet i høstferien gikk til telefoner og litt snørr og tårer, og heretter brøytet #Alzheimer sykdommen til mamma seg mer og mer frem.

Mamma og jeg gikk til advokat, og fikk vite at siden mamma satt i uskifta bo, så måtte jeg kjøpe huset til takst. Og det at mamma har Alzheimers er jo sakens kjerne!

Jeg er mammas verge, så da måtte en midlertidig verge opprettes, grunnet jeg ble inhabil i huskjøpet. Avtalen som mamma og jeg skrev vedrørende at jeg skulle kjøpe hennes rekkehus var kun om hun fikk plass i omsorgsbolig. Denne avtalen ble sendt til Fylkesmannen som igjen måtte opprette en midlertidig verge. Vi skrev under avtalen den 24. August.

Verge ble opprettet den 10. September,  det tok ca. halvannen måned før vi hørte noe fra hun. Hørte noe var vell å ta i; hun dukket plutselig opp hos mamma i den nye omsorgsboligen og dit flyttet hun inn 15-17 Oktober, så dette var en kritisk periode. For mamma ble dette en noe utrygg opplevelse, samt hun var veldig redd hun skulle si noe galt. Nei du skal bare være deg selv mamma <3

Nå skal ikke jeg legge ut for mye om min frustrasjon og små krangling med Vergen, men det tilta for meg noen ganger og det var like før jeg leverte nøklene til mammas gamle bopell til Fylkesmannen som sku få tømme og ordne selv! Det ble noen vonde fredager hvor jeg ble så sint at det knøt seg i nakken med prolaps og migrenen rocka!

Joda ting skal gå riktig for seg og vergen sku få gjøre sin jobb, men som jeg sa til vergen; du kunne sendt meg 4 linjer på en mail over forventninger og opplysninger du trenger. I istedenfor så ble det stadig nye ting og info jeg måtte hoste opp. Jeg hadde fiksa takst, etter noen uker måtte jeg ha en takst til! Jeg hadde skjemaer opp i halsen etter runden med kommunen som var direkte knyttet til mamma, søknader om vaskehjelp, søknad om omsorgsbolig osv. Jeg var veldig sliten og sårbar i denne perioden, det skal jeg ærlig innrømme. Etter enda noen uker så måtte mamma til legen for å sjekke “samtykkekompetansen” sin, altså 3 måneder etter vi hadde skrevet avtalen om at jeg skulle kjøpet huset og få forskudd på arv (det må også de andre arvingene få).

Etter noen uker til, så fikk jeg vite at vedleggende jeg hadde sendt til vergen ikke kunne åpnes – en jobb å gjøre igjen!

Joda månedene gikk….

Den 20. Desember ringte jeg fylkesmannen og han hadde fått saken den 10. Desember; så nå måtte saken få vedtak som godkjent hos fylkesmannen. Og det skulle være sammenslåing av to kommuner hos dem, så dataen ville være stengt i romjulen. Mitt finansieringsbevis ville gå ut medio- Januar, så jeg følte det hastet litt, ellers så ville det bli ny runde med banken. Mannen på telefonen sa at alt var godkjent fra vergen, jeg spurte om mitt “tilbud” grunnet flytting, tømming av 43 år og diverse vasking osv. – om dette var godkjent også; joda det var godkjent!

Jeg har også en leilighet som jeg betaler kr 12.000,- pr mnd. for,  med 3 mnd. oppsigelse,  mammas hus sto tomt siden midten av Oktober. Det er mange ting som flyter en periode og når du da samtidig har full jobb, to barn og ikke minst mister din mor mer for hverdag, ja da skal du være klar for å få deg en del psykiske nedturer.

Fylkesmannens kontor lovet meg svar innen 14. Januar, fikk jo ikke helt det da :). Men vi skrev kjøpekontrakt med forbehold om godkjennelse hos fylkesmannen. Etter noen dagers masing fra oss, så kom det en godkjennelse.

Det skal sies at jeg fikk en nedtur hos banken uken før; jeg hadde blandet sum innvilget lån og den reelle kjøpesummen, så jeg rausa ned i oppusningspenger! Plutselig så hadde jeg ikke over kr 130 000,- å pusse opp for, jeg som hadde vært å fått tegna kjøkken på Ikea…. Men banken min var unik og kom med et supert forslag dagen etter, siden jeg hadde sendt melding som starta; gamle damer gir seg ikke så lett :).

Sist mandag, skulle datter og jeg inn å tegne et nytt kjøkken siden vi måtte spare på utgifter å trappe litt ned på interiør drømmer – fornuften måtte seire i denne omgang! Før Ikeakjøreturen, så åpnet jeg brevet fra fylkesmannen og der sto det at alt var godkjent – salg fra mamma til meg var søren meg godkjent!!!!!

MEN GLEDEN DATT FORT I SØPPLA!

Vergen hadde glemt å skrive og ta hensyn til mitt bud på leiligheten, dvs. at nå sto vi plutselig kr 100 000, manko i oppgjøret!

Jeg ringte vergen til mor samme dagen og hun var god og forståelsesfull, og hun skulle hjelpe meg og snu seg fort rundt!

Ja nå sitter jeg her, og skal overta den 1. februar – helt ærlig klarer jeg ikke helt å glede meg siden det er en del momenter som stagnerer litt. Oppgjøret er i gang, men det er fortsatt kr 100 000,- som ikke har funnet sin plass i et ganske så viktig regnestykke! Litt mer spenning enn jeg trenger ja :).

Gå til advokat og sjekk opp! Spør en evt. verge om deres forventninger og hva de ønsker av opplysninger og for eksempel to takster osv. Oppgjøret blir tatt gjennom en megler her i byen.

 

MEN VI GÅR FOR GULL OG JEG ER SÅ TAKKNEMMELIG FOR ALLE SOM HAR DRATT MEG OPP NÅR MOTET HAR SVIKTA OG SINNE OG FORTVILELSE HAR OVERTATT OVERHÅND PÅ FØLELSENE MINE.

Gleder meg til våren hvor jeg kan fortsette å leve livet der livet mitt virkelig startet!

 

 

 

 

 

 

Ikea kjøretur er ikke for alle “Livmorer”

Bare bilturen med dattera di er verdt en tur på Ikea!

Jeg og mellomste hadde en hyggelig, hostete og effektiv Ikea tur i går ettermiddag.

Grunnen til Ikea besøk er at jeg kikker på kjøkken, som jeg skal bytte ut i leiligheten jeg kjøper av min mor, spennende og slitsomt, men gleder meg!

Vi fikk tegnet et nytt kjøkken i to forskjellige varianter, ble veldig fornøyd, så nå gjenstår bare valgets kval.

Jeg fikk meg en aldri så liten knekk før datter og jeg sku reise,  vi har nå ventet ca. et halvt år på å få godkjent kjøpet via fylkesmannen siden mor har Alzheimers. I går fikk jeg brevet og det ble godkjent, men et beløp pålydende kr 100 000,- var vist glemt…. Forkjølet og sliten som jeg var, så ble jeg sååå lei meg!  Marianne Knekk Dignes er mitt nye navn he he.

Vi kom tidlig inn i “tegnekøen” og fikk ei knakende flink jente som hjalp oss, hun lyttet til både urealistiske og realistiske drømmer fra “Knekk Dignes”.

Vell fornøyde med to flotte tegninger av kjøkken og noen dager med valgets kval, så gikk vi for å spise! Det var helt greit og ikke noe mer enn det. Vi var flinke og kjøpte ikke masse stæsj, 3 duftlys som datter kjøpte og en oppvask-kost.

MEN… når vi kom mot kassene så var det Hemnes Vitrineskap på tilbud; kr 999,- mot ordinærpris kr 2.500,- gosj da sleit vi! Det er ikke mange damene som klarer stå imot hotte tilbud på Ikea? Gode grunner til kjøp er jo ikke vanskelig å komme på! Men jeg hadde grunn pga. eksen fikk beholde slike møbler. Det største problemet var jo bilen, fikk vi disse to store pakkene inn i bilen? En liten info var at vi kjørte Kabrioleten! Mamma vi bare tar ned taket og du kan låne en Russegenser av meg, sa min kjære mellomste, nei herregud det er jo 5-7 minus ute og ser politiet oss så blir vi stoppa sa jeg!

Datter benket seg ned i en sofa fra Ikea og jeg gikk ned til bilen med papir målebånd, joda jeg fikk mål sånn ca. og følte at det gikk akkurat eller akkurat ikke. Vi sjekket også opp vedrørende bytting om bilen ble for liten, det sku også gå bra!

Med litt fnis og fjas og litt banning og sverting da dattera prøvde knuse fingeren min så fikk vi inn begge packetene i bilen. Vi var sultne og hadde kjøpt litt kaffekos på vei inn og varm kaffe nå til å ha i bilen…. Men setene vippet fremover og satt ikke i sporet sitt pga. de store pakkene bak. Jeg følte jeg satt i 95 grader og at livmora mi var trykket så sammen og innover at den fikk hilst på kroppsdeler den aldri vil møte igjen!

Og jeg med den Bronkittaktige hosta mi? Jeg hadde fanken ikke plass til å hoste en gang! Og hver gang jeg skulle bremse så måtte jeg si ifra til datterførst,  så hun ikke kræsja med airbagen…

Vi var begge enige at vi hadde gjort en vakent bra varp og bare tilbudet i seg selv var verdt en times kjøretur i 95 graders vinkel og en smågrinete Livmor!

Jeg er veldig usikker på om jeg skal ta et hvitt halvmatt kjøkken m Stål håndtak osv.  eller et kjøkken i Ask… vanskelig !

Vi blogges kjære Ikea venninner!

KJÆRE JENTE MAMMAER……

I GÅR NEKTET JEG VESLA NOE FINT – SAMTIDIG SOM JEG VAR EN GOD MOR!

En liten forhistorie slik at dere har perspektiv på min/vår avgjørelse;

På fredagskvelden så var Vesla på kosekveld hos bestisen som går på en annen skole, de to har holdt sammen siden de satt under et bord i barnehagen og klipte panneluggen til hverandre. Det var flere jenter der, og Vesla møtte igjen flere fra barnehagen, de går nå i 5.klasse – de fant tonen igjen og hadde det veldig gøy!

Min Vesla har slit på skolen med å finne en bestevenn og har følt seg utestengt til tider, og følt seg som en “reserve”, og denne følelsen kjenner kanskje mange av oss igjen?

Mye møter med skolen og ønske om å bytte skole har vært i fokus lenge; utrolig vanskelig avgjørelse pga. jeg mener at det ikke hjelper å “rømme” fra problemene. Hun blir ikke direkte mobbet, men når jeg har sagt ifra til foreldre om diverse som deres barn har skrevet om jenta mi på nettet; ja da sitter pappaer med god utdannelse og sier; dattera mi sier at det ikke var hun……Men det er jo skrevet på din datter sin bruker, så det problemet eier du mer enn meg sa jeg – det viste seg at faren stolte litt for mye på sin egen datter, noe som kom opp hos rektor.

Vi hjelper ikke barna våre ved å la de lyve og være stygge mot andre! Vi hjelper barna våre ved at de må selv ta ansvar for “dustete” ting de har gjort. Vesla mi har ringt både til medelever og foreldre og fortalt at hun har oppført seg dårlig; og tro meg….hun har hatt det bedre i hjertet sitt i etterkant!

Tilbake til Fredagens kosekveld hos Bestis <3 Det ble litt for mye for jenta som hadde bedt inn til kosekvelden, og min jente og et par til “rotta” seg litt i sammen og begynte danse og filme bare de tre…. Vesla mi hadde det supergøy og koste seg med å være med de gamle barnehagejentene! Mens jenta som hadde bedt inn; hun følte at klassevenninnene tok fra hun bestevennen – altså min Vesla. Hun sa det høyt og gråt og forklarte at om de tok fra hun “Vesla” så tok de også en bit av hjertet hennes (får Gåsehud når jeg skriver).

DET VANSKELIGE SOM MAMMA STARTA PÅ LØRDAGSMORGEN!

Jeg sto opp litt sent pga. hosting hele natta, jeg hadde hørt langt bak i drømmene at Vesla snakket i telefonen og hun ivret og var SÅÅÅÅ fornøyd når jeg sto opp!

Vesla hadde blitt bedt til byen av jentene fra kvelden før, de hun hadde møtt hos Bestis og de hun hadde hatt det så gøy med! De ble vist 6 jenter som skulle gå i byen med penger og kose seg å kjøpe Frappe og søle bort resten av pengene på “ræl” – husk at det er sjarm når du er 11 år :).

Jeg kjente med en gang at jeg fikk en veldig dårlig magefølelse, og spurte om “Bestis” også skulle og at jeg ville vite om hun var bedt med!

Bestis var IKKE bedt med, men de ville såååå gjerne ha med min Vesla til byen. Jeg svarte at det kunne ikke jeg si ja til, og at hun selv ville blitt såra! Vesla skjønte det i starten, men ble litt kynisk og følelsesløs når hun skjønte at hun ikke fikk noen bytur med de nye vennene sine. Jeg ringte “pappaen” og han var enig, og jeg ringte min gode venninne og mentor som også har jente i ca. samme alder. Mentor hadde selvfølgelig vært borti samme problemstilling som jeg var i går morges, og hun mente at det egentlig ikke var vanskelig valg pga. det er her vi foreldre må hjelpe jentene våre til å ta riktige avgjørelser og lære jentene å være lojale!

Jeg ringte også med Bestis sin mamma og forklarte at min jente var bedt med til byen av hennes datters venninner, og at vi rundt har valgt å si nei, også spesielt etter Fredagens skuffelse og at Bestis ikke var bedt med! Moren skjønte jo at jentene ville ha med Vesla siden de ikke hadde sett hverandre på lenge osv. Men vi hadde de samme prinsippene og holdningene og vi ble enige om at Bestis og Vesla skulle få være sammen å kose seg.

Det er jo så utrolig viktig å vise disse jentene at slike ting gjør vi ikke mot hverandre, og klarer de ikke å se at de kan såre andre selv, så må vi voksne hjelpe til å lære lojalitet og snu situasjonen mot dem slik at de skjønner. Som jeg sa til min Vesla; når dere er 6 stykker så er det plass til 7 stk. byen er for alle og vi har alltid plass til en til om ikke det er noe spesielt med plass eller billetter.

Vesla og Bestis fikk en verdifull dag med bytur og Frappe og ikke minst Boblende ansiktsmaske her hjemme <3

Jeg tok en av mine kjipeste avgjørelser i går formiddag, men også en av de BESTE! Jeg skulle så ønske at flere mamma foreldre klarte å la jentene sine “lide” litt og at deres barn gikk glipp av en fin opplevelse som kan såre andre, ødelegge vennskap, men da lære jentene det å være lojale – det er så utrolig verdifullt og viktig redskap som jentene våre er avhengige av til senere i livet.

Dårlig magefølelse ble til en god magefølelse i går <3

#Dama i sin bestealder Januar 2019

Jeg henger i stroppen men bloggen min henger i en veldig tynn stropp!

Jeg skrev tidligere på Facebook at; dere må gjerne ønske meg et BEDRE år! Det forrige året var et tøft år, og jeg vet at det blir tøft dette året også; men jeg går positiv  videre, men dessverre går sykdommen til mamma videre også Mr. #Alzheimer inn med sterkere tak hos mamma. Jeg tenkte i mitt stille sinn i går at jeg gradvis innarbeider en slags “bruksanvisning” på min mor. Vi skulle ha familieselskap for vesla på 11 år i går, og jeg var allerede litt spent siden vi skulle ha dette klokken 17, pga. da kan mor være litt sliten. Når jeg ringte mamma litt utpå dagen så fikk jeg vite at hun var på et senter litt oppi landet! Jeg ble litt spent og tenkte da at hun ville være veldig sliten og minimalt virkelighetsnær i familieselskapet.

Jeg blir glad og smigra når jeg møter mennesker i butikken eller i/på byen, som jeg både kjenner og kun vet hvem er, og de sier at de leser bloggen min. Jeg er veldig takknemlig og tenker at så lenge det jeg gjør kan få andre til å kjenne seg igjen som for eksempel: stolt mamma, sliten husmor og mamma, kjæreste med nedsenket livmor og dårlig sexlyst – ja da har vi en grunn for et fellesmøtested altså min blogg; damerisinbestealder.blogg.no!

Joda en utleverer privatlivet til en viss grad, men om det kan hjelpe andre og meg selv – hvor galt kan det være? Det er godt å få luftet spørsmål, frustrasjoner og ikke minst glede av de små og store øyeblikk!

Det er som er så viktig er at vi skal ikke gå med en følelse av at vi mislykkes om vi ikke alltid strekker til, eller om vi opplever nedturer i forhold til oss selv. Vi skal ikke gå å tru at det kun er oss selv det er noe galt med. I vår beste alder så dukker det mer og mer opp at vi må ta ansvar og vise/gi mer omsorg til våre foreldre, det blir mange støvballer i lufta for ei dame som har kanskje har full jobb, eller er syk selv, har barn og ansvar både her og der.

Det er lov å bli sliten, det er lov å bli lei, det er lov å føle at livet fyker av gårde og du selv så vidt henger deg fast i rekkverket på siste rekke.

Men damer i vår beste alder;  tenk på alle avgjørelsene vi tar på vegne av mange nære rundt oss, vi skal ha der og da svar og alternativer og selv om du er drittforbannet, så må du vise deg som en god voksen rollemodell – ikke alltid lett det? Du er tiltider puslespill løser for familien og setter deg selv i bakerste rekke, og dessverre så får vi ikke igjen alle de “fine” gestene vi selv gjør for resten av familien – slik er det bare med denne UNIKE mammaen vi er <3

Til gjengjeld kjære #medsøstre; så lærer vi å sette pris på de små tingene i hverdagen, glede oss over lykkelige barn og at de fortsatt prioriterer hjemmekosekvelder i helgene, den åpne og ærlig dialogen med de store barna, vi setter store krav til oss selv for at andre skal trives. Vi lærer å sette pris på at vi har det godt og er trygge, så en del ustabilitet klarer vi å håndtere på en måte vi overlever hver bidige gang.

Vi damerivårbestealder har også en egen skulder for tårer og såre kinn, vi har et eget hjerte for å forstå de som trenger oss, de vi kanskje må være litt strenge mot og sette krav til – men allikevel elsker like sterkt. Vi er også mammaene som vet at våre egne barn må gå over den brennende brua for å høste livserfaringer, vi skulle gjerne tatt smerten til barna våre, men vi vet at læring til livet er alfa!

Vi damerivårbestealder er også damene som har evne til å kose seg og utnytte situasjonene hvor vi kan hente frem våres egne sider som mennesker.

Vedrørende at bloggen min henger i en tynn tråd har ingenting med skrive lysten å gjøre, jeg plundrer så vakent med nytt oppsett og jeg får ikke satt inn bilder. Sorry får ikke inn bilder…

Ps; jeg er så ærlig at jeg tør innrømme at dette blir vanskelig og det tar helt motet fra meg! Kanskje jeg blir youtuber i steden 🙂 ????

Ta vare på deg selv flotte kvinne, hyl å skrik, si nei til sex etter 24.00 og sitt like lenge på do som det yngste barnet i huset og ha for guds skyld med mobilen på do!

Vi blogges fineste dere.

 

 

 

 

 

MAMMA? IDAG HAR JEG VÆRT DUM…

ETTER EN EKSPLOSJON AV FRUSTRASJON OG OPPGITTHET NÅR JEG KOM HJEM, SÅ VAR DET IKKE DISSE ORDENE JEG VAR HELT KLAR FOR Å HØRE NÅR DEN FØRSTE SPAGHETTI TRÅDEN VAR PÅ VEI NED HALSEN!

(dette er et tilfeldig bilde av tilfeldig venninne, men lyst å vise et bilde med fine relasjoner <3).

Eksplosjonen var grunnet i en telefon før jeg rakk å komme hjem, ei av døtrene ringte å sa at siste jenta ut av døren til morgen i dag; ikke hadde lukket utgangsdøra – slik at -5 og 6 kuldegrader, har hatt ca.  7 timer til å sette seg godt i veggene i leiligheten vår! Og prikken over ièn var at lille valpen på 7 mnd. sto på trappa når ringedatteren kom hjem. Valpen fryser bare den ser kjøleskapet og knekker fort bena og i alle fall sitter fast om den tar et stek i den åpne aluminiumstrappa ned fra 2. etg.

Mor var “lynings”, men mest redd PGA tankene over hva som kunne ha skjedd spolte rundt i hodet….

Så satt vi to alene ved matbordet og ordene kom; Mamma jeg trenger ikke kjøpe noen julegave til “Anne” allikevel. Åh hvorfor ikke det svarte jeg spørrende; har du kjøpt alt? Nei det hadde hun ikke, men hun sa; Jeg har vært dum på skolen i dag og jeg så at tårene og skammen kjempet mot hverandre.

Hun som selv har kjent på utestengelse, nettmobbing osv., begynte ærlig å fortelle om det “dumme” som hun hadde gjort på skolen…Hun og ei veldig god julegavevenninne lekte fint i sammen da ei annen jente dukket opp og spurte om å få bli med i leken. “Brent barn skyr ilden” – jenta mi svarte selvfølgelig ja at jente nummer 3 fikk være med å leke. Den nye jenta ble mamma og de to opprinnelige venninnene ble hvert sitt barn. Leken tok makten, før jenta mi skjønte at her hadde det skjedd noe alvorlig galt, at hun kanskje hadde såret den opprinnelige leke venninnen! Underveis i leken så hadde moren i rollespillet og leken, kun “lekt” med det ene barnet sitt, noe som ikke helt tilfeldig var min jente, hun som var så i leken at hun ikke skjønte hva som foregikk. Savnet etter “Anne”, den opprinnelige lekevennen, tok til og jenta mi oppdaget at hun var borte! Som mitt barn sa, så skjønte hun jo da at leken kun hadde blitt mellom hun selv og jenta som fikk komme inn i leken. Hun sa selv med tårer at det hennes egen feil, som lot seg rive med og ikke hadde skjønt hva som foregikk, hun skyldte ikke på siste jenta som kom inn i leken og fikk “makten” servert makten på et sølvfat.

Vi snakket sammen og som mor så sa selvfølgelig jeg at hun måtte være sterk og si ifra at slik ikke var greit! Vi kunne snakket mye om dette, men nå måtte det “handling” til! Denne venninnen “Anne” har støttet jenta mi i en tøff periode og fortjente ikke bli såret og utestengt!

Jeg sa at hun kunne ringe å snakke med “Anne”, men om Anne var lei seg, så hadde hun full rett til å være det. Men mye bedre å ringe å si beklager enn å møte på skolen  i morgen som om ingenting har skjedd…

Jenta mi ringte og venninnen ringte opp igjen, husets datter hadde sagt at om hun hadde følt seg utestengt i dag så var ikke det meningen, for det hadde hun selv kjent på og viste at det var vondt. Hun hadde også, sagt at hun var veldig lei seg og ikke mente det….. I starten så hadde jenta svart at hun ikke viste om hun følte seg utestengt, men på slutten så hadde “Anne” sagt; nei nei jeg følte meg ikke utestengt <3

Det er jo selvfølgelig ikke snakk om å være “dum”, men jeg tenker at det var ganske så bra at tross det feiltrinnet hun gjorde på skolen i dag, så viste hun evner til refleksjon og evner til anger.

Jeg tenker også på at jenta mi var ganske så tøff som tok denne telefonen, selv om jeg ikke forsvarer hendelsen på skolen <3

Moralen her, blir mulig å tenke at alle ikke nødvendigvis føler og tenker likt i like hendelser, men at en lærer og høster verdier ved å måtte stå til ansvar når en selv kjenner at en har gjort noe som en selv ville blitt såret over <3

Brent barn skyr ilden……..

 

 

 

“Du# Lesbiske Lene”…. Jeg blir unik fascinert – #Barnevernet hvor er dere?

Nøtta satte seg fast i halsen gitt! 

Det er ikke så ofte jeg skriver om noe direkte fra Face, men nå satt jeg alene å koste meg med nøtter og nøt alene tid, helt til jeg kom over et innlegg og fikk nøtta i vrangstrupen! 

Jeg håper egentlig at dette er fleip, men har en vond følelse av at det ikke er fleip faktisk. 

Ja vi lever i et demokratisk land, men det er hverken lov eller greit å rakke ned på hvem andre elsker?! Disse “bekymret mammaene” mener nok at Lesbiske Lene og JENTE KJÆRESTEN selv er åpne om forholdet og må tåle bemerkninger.  Men vi som ikke har jentekjærester, er ikke vi åpne og glade for å vise at vi elsker kjæresten vår da? Skal kjærlighet bli sykdom og tabu i 2018? Idag er mine barn mye mer tolerante enn meg på en del kulturelle forskjelligheter, vi må da for pokker ikke gå bakover?! 

Kjære bekymrede mammaer; slik jeg ser det så er dette omsorgssvikt og bør bli en sak for barnevernet! Og det er i deres disfavør! Skamme dere, tenk å skrive et slikt brev? Være stygg mot andre, ha på skylapper for livet og kjærligheten, og skjemme ut barna deres? Andre vil jo tro at mødrene er hentet ut fra Steinalderen! 

Jeg selv helt privat går for “nøtter”, men det å få lov til å kunne elske å bli elsket det er faktisk unikt, noe alle bør få oppleve og de følelsene er de samme om du elsker mann eller kvinne, om du er mann eller kvinne! 

Lykke til Lene og Tonje

 

Ikke bare elendighet altså

Energien ble brukt på noe annet enn blogg…

Men det betyr ikke at jeg har gått med hengegjeipen nedpå tredje knapphull! Jeg skjønte på sensommeren at denne høsten og kanskje vinteren ville bli min tøffeste tid, grunnet mamma sin #Alzheimers sykdom. 

Lyset i “tunnelen” blir klarere og klarere, og positiviteten øker i takt. Mye organisering når en skal tømme et familiehjem etter 43 år – og du lover deg selv at dine unger ikke skal behøve å rydde så mye etter deg! 

Vi har vært flinke å vært en del på fjellet i helgene og det har vært verdifullt for meg. Det gikk egentlig litt for bra ukene etter mor flytta i omsorgsbolig, så nå er mistrivselen rimelig høy. Det som er viktig er å ikke la seg gripe av veldig dårlig samvittighet, men pøse på med omsorg samtidig som en må bekrefte av andre valg ei finnes. 

Forrige helg hadde vi julebord med jobben, og mor hadde tilogmed kjøpt seg vin på Polet! Både fredagsnatta og Lørdagsnatta måtte jeg på legevakta å få sprøyte i stumpen pga Nyregrus. Og for å krydre det hele litt, så fikk jeg jaggu streptokokker og nesten 40 i feber! Jeg rørte ikke vin den helgen for å si det slik. Men jeg kosa meg de få timene jeg var tilstede. 

Jeg hadde pynta meg, men noe særlig mer enn det kunne jeg ikke skryte av 🙂

 

Noen ganger stopper ting bare opp, men det trenger ikke være noe nederlag! 

På fredagen så var den mellomste Bukkene Bruse og jeg hos mamma og satte opp Julens stolthet; Julehuset til mamma med nisser og lys. Dette var noe jeg hadde gledet meg til, det å glede hun og få opp humøret litt. Vi rakk også å spise en god middag ute, jeg er veldig glad vi fikk denne stunden. 

 

Kanskje ikke det blir det mest julete hjemmet hos meg i år, men jeg har mot, jeg føler glede og er lykkelig over barna mine som gleder seg til jul  og jeg vet at ting antakelig vil ordne seg med tanke på å flytte til barndomshjemmet. 

Sett pris på den minste ting fine dere, og tenk på at dere har valg som mange andre aldri tør/eller kan ta i livet sitt. 

Klemmer