Carmens Polen shopping

 

Nei selvfølgelig har ikke Carmen hverken shoppet eller vært i Polen! Derimot ei herlig kollega av meg som har vært unik å ordnet opp!

Nei jeg kjøper ikke bunad og julekjole til hunden!

Men regnjakke og vinterdekk må hun ha’ siden hun har hår og ikke pels som varmer.

Refleks regndekke’ er kjekt å ha hun vil som regel ikke ut i regnet, men kjekt når vi feks er på fjellet.

Continue reading “Carmens Polen shopping”

Snart truseløs?

Dårlige tider og lavt trusebudjett?

Neida!

Mulig det bare er meg?

Selvom du har 30 truser’ så er det lissom noen som er favoritter, det er gjerne de mest utvaska’ sløyfa på halv tolv og en løs tråd en absolutt IKKE bør dra i!

Men det er noe med disse yndlingstrusene; de former seg etter kroppen din’ de hverken strammer eller gnager oppi “brummundal” som jeg kaller det.

En må jo bare innse at tiden er kommet når du må ta på truseinnlegg for å holde og lime  skrittet i trusa sammen med resten av tøybiten (trusa)!

Husker oldemor alltid sa det var viktig med rent og pent undertøy i tilfelle vi i hu og hast til lege/sykehus!

Med min sammenlimte yndlingstruse idag, så hadde jeg nok ikke blitt sendt til legen engang – kanskje bare rett inn på en behandlings avdeling?

Nei dere damer i vår beste alder…

vi får beholde trusene på, og sørge for at det er bunn i dem; slik at nabolaget ikke blir angripe av en flokk med ” Flaggermus”!

Nyt søndagen videre!

 

Realiser de små drømmer

Hvorfor er vi halvvoksne damer slik mot oss selv?

Vi fornekter oss selv ting vi har lyst å gjøre og prøve!?

I sommer så realiserte jeg en lyst kan en si….

Jeg var veldig usikker, men viste oxo at jeg ville angre om jeg ikke gjennomførte; Tattoo!

Nå er jeg såpass gammel at jeg så ikke for meg noen rose på puppen eller pil inn i bakluka.

Nei, jeg måtte ha noe som betydde noe for meg; og det ble Familie 💜 tips fra datter: OHANA er familie på Haitisk og fra Lillo Stitch.

Og det var heller ikke så vondt jeg fryktet!

Så joda, gå for magefølelse og drømmer!

Vi må slutte å være redd for hva alle andre mener osv! Og ikke minst latterliggjøre oss selv pga drømmer.

Tilslutt vil jeg si at Rose på puppen er helt sikkert fint det, men ikke på meg.

Ønsker dere en fin natt etterhvert 😊

Fornuftige valg kan være de vondeste valgene

Hei på en fin høst fredag!

Nå har det faktisk begynt med “snøbilder” på face, og det kjenner jeg at jeg ikke helt liker hmrf.

Dagen i dag startet fint, jeg hadde tidligvakt og tok samtidig ut avspasering.

Før jeg rakk å gå fra jobb, så ringte legen fra sykehjemmet til mamma; noe som var avtalt. De ligger vist etter med oppstartssamtalene, noe som jeg hadde etterlyst.

Det var veldig godt å komme i kontakt med legen, jeg kjenner jo historien til mamma.

Men når vi er i slike samtaler, så dukker det også vonde kjipe dritt avgjørelser som må ned på papiret og i journalen.

Det er også under slike samtaler en føler seg litt rådløs og alene og en kan konkludere med at det er dritt (vanskelig) og skulle være voksen noen ganger!

“Dersom det oppstår hjertestans?” skal vi da skrive nei til gjenopplivning? Legen har det siste ordet, men ønsker svar fra pårørende – noe som i denne saken er kun meg!

De fleste av oss vet jo at det er diverse grums som ofte kommer i tillegg etter en eventuell gjenopplivning, og en ser sine kjære fo`r seg sittende med et tomt blikk og mer forkommen. Noe viktig som legen sa; som regel så får en ikke bruk for denne avgjørelsen!

Så ja… det å være voksen, og måtte ta vanskelige avgjørelser; det er vondt og vanskelig og en sku fort ønske seg tilbake til barndommen hvor bekymringene gikk på om en fikk lørdagsgodteri eller ikke….

Jeg dro fra jobben med en vond klump i magen, og sendte tante en melding om jeg kunne komme på en kaffe og litt utluftning – jeg er evig takknemlig for disse to jeg har i livet i mitt <3

Det er så viktig å ha noen å kunne snakke med og ikke minst få gråte litt hos, som kjenner situasjonen; vi er dessverre ikke verdensmestre og slik skal det heller ikke være tenker jeg!

 

Men vi tømmer hjertet litt, løfter hodet og nesen litt i sky, å går livets sti videre til neste gang det blir noen humpete utfordringer.

Nå skal velsa og jeg snart hente mamma på sykehjemmet og ut å spise middag, vi lever for pokker, og da er det viktig å kose seg <3

Ønsker deg en fin solrik ettermiddag og masse god helg!

Vi blogges!

 

 

Med munn full av Svensketyggis…

Hei i natten kjære middelaldrende kvinner!

Dere vet at en sku vært i seng, men det er så godt å kunne sitte litt oppe helt alene?

Du er den du må være hele dagen, så på kvelden – ja seint på kvelden; så kan du være din egen! Høres ikke det flott ut, å være sin egen?

Jeg tror og føler det slik, at det kan være godt å tenke på jenta en har vært, og faktisk vite og kjenne på at hun lever inni deg ennå!

Det er jo en selv som bestemmer hvor mye av denne jenta som skal komme frem i “lyset”!

Nå er vi over alderen at vi nesten kun kjøper klær til barna og oss selv i siste rekke – barna blir store og vårt ego baner seg sakte men sikkert frem igjen?!

Idag fikk jeg endelig buksen jeg gledet meg til! Litt sennepsgul semsket Italiensk leather! Veldig kry av den buksen altså, ja? Hvorfor skal jeg ikke være glad for noe jeg virkelig ønsket meg? Og det er jo søren ikke en selvfølge at den passa heller! Det gikk akkurat puh.

Jeg er heldig og ikke minst stolt over hva jeg har rukket de siste dagene! Fjellet i helgen, mandag fløy jeg til Trondheim og Masterstudent datter, hjem i går kveld og ikveld samla “barna” og gikk ut å” spiste for en hundrings”, det er så koselig å samle sine med respektive og danne et langbord med latter på!

Jeg tenker også at ikke må være så strenge mot oss selv! Vi må snuble innimellom tenker jeg, tenkt alt det fantastiske du gjør ila en dag? Ja så gjør vi feil med parkering eller klesvask innimellom da, eller svir Toro pose saus, men så legger jo også hodene våre ganske mange puslespill på en gang også!

Ja nå har jeg vært min egen, og brukt tiden aldeles perfekt; nemmelig skrevet blogginnlegg for deg supre kvinne i din beste alder!

Vi blogges!

  • Drømm søtt…

 

Voksne damer rekker det meste – og drømmer oppfylles

God søndag!

Nå sitter jeg på fjellet etter en fin sosial dag og kveld i går, jeg har mange fine venner her oppe, noe jeg er veldig takknemlig for!

Vi er i alle aldre og en bidrar med hva en kan og en blir respektert for hvem en selv er – er ikke det flott?

Barna har også blitt oppdratt til at en skal inkludere, ingen skal behøve å være alene, det er både kinosal og basseng her oppe, så ingen grunn til å kjede seg.

Nå har jeg bare minstemor igjen hjemme, veldig hvor disse åra går?

Realisere drømmer ja; det blir vi aldri ferdig med!

I morgen skal jeg besøke datter som går Master i Trondheim, et sted jeg kun har besøkt som liten og ingen opplevelser annet en ei stue i en blokk og hyggelige folk; ca. 45 år siden.

Jeg har de siste årene sagt at ; Nidarosdomen ønsker jeg å oppleve – og det skal jeg faktisk få lov til nå!

Jeg har skjønt at Trondheim er en flott by og det er mye jeg kan oppleve ila de to døgnene jeg skal være der.

Det som irriterer meg mest av alt, og som jeg lar ødelegge turen litt; er at jeg har bestilt meg semska skinnbukse og den kommer jo pokker ikke! Eller joda, seint og den dagen jeg reiser eller dagen etter, slikt er så utrolig irritabelt! Men jeg håper jo at opplevelsen av Trondheim blir bra uten den nye buksa også he he.

Jeg ser frem til å klemme på og være sammen med Storegull, mange måneder siden jeg har sett hun! Og stoltheten….Jeg er så stolt når barna ordner seg og jobber for fremtiden sin, det er ingen som sier at noe er enkelt, men så utrolig godt når du vet at barna dine er sikret utdannelse – hjelper greit på fremtiden det!

Så nå er det ikke Polen og storbyer i Høst-og vinter ferier; nå er det barna sine en ønsker å besøke.

Jeg har også ei mamma på sykehjem, de ringte meg Istad; så jeg har allerede lovet at jeg skal komme samme dag som jeg kommer hjem fra Trondheim! Joda, godt å vite at en er betydningsfull, men det kan bli litt mye noen ganger også – lov å si det.

Jeg ønsker dere alle en fin fin uke!

Hyggelig å høre om dere skal noe kos i Høstferien <3

 

Vi blogges!

 

 

 

Dama i sin beste alder vender tilbake!

Hei og takk for sist alle dere der ute!

Jeg ga opp skrivingen pga jeg plundra med å henge med på det tekniske her inne, samt jeg ble kanskje litt tom i hjertet?

Jeg har brukt mye energi på sorg for min mor, som fortsatt lever med kraftig Alzheimers. Samtidig som jeg skulle bygge et nytt liv men jentene mine, jeg kjøpte mor sitt hus.

Jeg gleder meg til å skrive om små hverdagsgleder og helt sikkert irritasjoner også he he.

Jeg har litt jobb å gjøre i forhold til å lære meg å legge inne flere bilder avgangen osv, men jeg skal prøve!

Husk at vi er aldri alene om å gjøre litt dumme ting, være litt fjollete, samt det å kunne bli lei seg – vi er jo for pokker mennesker!

Men mest av alt; Være stolte over oss selv – aller viktigst!

Vi blogges!

Barnet i bursdag uten gave

Ja? Det er vell flere enn meg som blir oppgitt, frustrert og matt i trusa av barna?

Mulig litt “slem” mor i dag har jeg vært – men tro meg; jeg har et lite håp og mål om forbedring!

Jeg tenker også at disse barna skal bli voksne og ansvarsfulle, tåle bli slitne, skitne og stå på med blodsmak i munnen lissom – det er ikke våre barn generasjon for å si det slik!

Men jeg har også ei yngre og jeg prøver og prøver, men matbokser blir liggende og du kommer til oppvaskbenken med mugne matbokser og på mandagen finner du gjerne to eller tre stk. Klær som er sporløst borte? Nye klær også…. borte vekk lissom. Det er hyl og skrik og du føler deg som dårlig mor når barnet ditt ikke har sokker eller truser – tenke seg til at ungen din ikke har truser eller sokker?

Du må slippe alt du har i henda og hjelpe barnet å lete. I klesskapet løfter du på hauger som er stappa inn i skapet og enkle sokker og truser kommer i en forrykende fart og treffer deg i panna og du syntes du hører skrik som: HJELP MEG UT FRA DETTE KAOSET!

Joda, barnet mitt har både sokker og truser!

Men når “barnet” begynner å nærme seg tenårene så føler jeg at utfordringene vokser litt? Litt svaring og himling med øynene og de sier det ikke; men ordene – DU ER EN DUST henger i luften rund munnen til ungen.

De skal heller ikke pynte seg til bursdager? Går i vanlige klær, men sminke og krølling av hår er viktig.

Det å kunne ta og motta og utføre beskjeder og vanlige praktiske ting som skal ende med logikk – ja den er litt vrien.

Vi hadde det slik i sted, noe som skjer nesten hver gang det er bursdag og mamma blir den reddende englen – men det droppet jeg pga en kommentar i bilen på vei til bursdagen! Kall meg gjerne slem, men jeg har et håp.

Vi skulle til å kjøre til bursdagen, jeg så at også denne gangen lå konvolutten med bursdagsgavepengene igjen på bordet. Jeg tok med meg konvolutten og la den i veska mi, jeg pleier komme med en liten reprimande og så får hun gaven…

Men i dag pakket jeg det inn med noe annet og sa det var hjem å rydde overnattings posen i gangen og diverse andre ting, men at jeg også var stolt av hun for å skrive fine bursdagskort og roste for ting hun er flink til (for det er mye hun er flink til). Jeg så i sidesynet at “ungen” bare satt å måpte… Jeg har glemt den sa hun – glemt hva da spurte jeg kjærlig. Konvolutten svarte “ungen”  – kødder du? sa jeg og trykte på lommene hennes som at hun har lurt meg.

Javel, da skal du i bursdag for første gang uten gave da sa jeg. Ungen svarte, det er ikke første gangen, men du pleier å ta den med når jeg glemmer. Hun ble litt slik eh nebbete? og fortsatte, jeg vet du så den på bordet og at du har tatt den med!

Jeg jobba bilen oppover de slushete bakkene og tenkte at nå kan jeg bare ikke gi meg! Vet du sa jeg; du må bare si at du tenkte mer på mobilen din enn gave til XX. Nå skal du inn i bursdag å spise god mat og drikke og du har ikke med gave? Ja det skulle hun, det var ikke noe i kroppen som tilsa at dette var en ubehagelig situasjon?!

Jeg tenkte i mitt sinn, at den konvolutten sku bli liggende i veska mi!

Det siste frøkna sa før hun smelte igjen bildøra var; HUSK GAVEN NÅR DU HENTER MEG IALLEFALL DA MAMMA!

Noen ganger er jeg veldig glad for at jeg elsker unga mine, da har jeg litt reserve å gå på!

 

 

Hun satt som en #Fremmed ved sitt #Eget kjøkkenbord

IGÅR GJORDE JEG NOE SOM HAR VÆRT SKUMMELT LENGE!:

Sett og trodd fra et annet hodet;

Tankene går sine egne veier og jeg føler jeg ikke henger med – noen ganger så jobber hodet mitt så hardt at jeg føler meg svimmel  alt er bare kaos.

Jeg står opp i en liten leilighet,  et sted jeg ikke trives og ikke vil bo, men jeg må bo her for her er jeg trygg sies det.

Det er en fin søndag med masse sol og min datter Marianne ringer, jeg blir glad for hun spør om jeg vil bli med i huset som jeg har bodd i og som hun har kjøpt. Min datter er redd for at jeg skal bli lei meg og at jeg skal bli opprørt. Jeg har flere ganger forklart at jeg ikke husker noe fra familielivet som hun stadig nevner, og jeg sier at jeg føler ikke noe tilhørighet til det huset. I mine tanker så har jeg ikke bodd lenge i det huset, datter sier 43 år og det høres veldig mye ut – 43 år jeg ikke husker – det er Alzheimer én som har tatt minnene mine.

Min datter og sykepleier snakker om tabletter, men de blir enige om at jeg heller skal få i etterkant om behov.

Når vi sitter i bilen og jeg endelig er ute i frisk luft, så sier jeg helt ærlig at jeg ikke husker hvor det er og spør om vi bor langt fra hverandre. Jeg nyter å komme ut, men blir forvirret over at jeg ikke klarer å plassere stedene rundt meg.

Vi stopper bilen, etter jeg har spurt et par ganger om det er her vi skal.

Jeg og datter går inn i huset som visstnok har vært mitt hjem, jeg kjenner meg ikke igjen.

Marianne viser meg et rom som mange ting er lagret; mange ting er kanskje galt å si – det er mitt levde liv der inne! Jeg kjenner igjen hekla duker og bilder av min pappa, jeg kjenner at jeg får minnene av å være datteren til mor og far, og far bygde huset vi bodde i….

Vi går opp, men jeg kjenner meg fortsatt ikke igjen, men jeg kjenner igjen skjenken og det gamle Eike spisestuebordet som er arv etter noen gamle tanter. I skjenken står det middagsserviser og min datter forklarer meg bakgrunnen og historien bak de diverse servisene, jeg kjenner at minnene mine ikke klarer å huske hva datter prøver å fortelle. Jeg klarer nok ikke helt å godta, fordi jeg går stadig flere ganger for å kikke i skjenken og klarer ikke å huske noe av disse glasstingene.

Inne på kjøkkenet så drikker vi kaffe og spiser sjokolade. Datter forteller at dette er mitt gamle kjøkken og at her har jeg laget mye mat og mange kanelsnurrer. Hun viser meg en tapet som er fra jeg og min mann Peder bygget huset, den tapeten sier meg ingenting og gjenskaper ingen minner i mitt forvirrede hodet.

Når vi koser oss med kaffe, så hjelper datter meg å sortere litt, jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg har fått det for meg at det har vært to stk Nordlendinger? Jeg har vist bare vært gift med en Peder som også er pappaen til Marianne, jeg husker bare ikke han Peder jeg….minnene er borte som blåst med vinden…

Jeg er gjest i et hus jeg ikke kjenner igjen, jeg sitter på en pinnestol som visstnok hører til kjøkkengruppen hvor min familie var samlet. Vi snakker om Odd-Petter, joda jeg husker at det var min sønn, en sønn jeg mistet så altfor tidlig – en sønn som grunnet sykdom tok livet sitt – jeg syntes jeg har fått mye å bære i livet, men klager ikke…

Kaffen var god og det var koselig å sitte med Marianne på kjøkkenet hun snart skal pusse opp så fint. Jeg spør om hvordan jeg skal komme meg hjem og hvor jeg skal, jeg har jo aldri vært der jeg skal før? eller  skal jeg dit hvor senga mi står? og der folka i de blå draktene er? er det langt herifra?

Jeg sitter i bilen med min datter Marianne og hodet mitt jobber så mye at jeg er sliten, jeg må bare spørre Marianne og hva vi  har gjort i dag, eller har vi ikke gjort noe i dag?

Jeg spør Marianne om hun kan følge meg inn, for hun stopper et sted med bilen hvor jeg ikke kjenner meg igjen. Men nøkkel da? har noen av oss nøkkel eller skal jeg bare ringe på? Marianne sier at den blå snora i veska mi er nøkkelen, og jammen der ligger jo den blå snora!

Før Marianne reiser så må jeg spørre om vi skal noe mer i dag, slik at jeg ikke glemmer noe viktig. Datter forteller at jeg skal til tannlegen på mandagen, og det husker jeg når hun forteller.

Min datter forteller også at jeg har bursdag på Tirsdagen, jeg forteller min hun at jeg husker ikke hvor gammel jeg blir, men at jeg er født i femåførti – ja det husker jeg!

Det blir litt for mange ting å huske for meg, tannlege, kake, bursdag…

Jeg har jo uansett ikke gjort noe i dag og jeg har ikke spist mat på mange uker heller….

Hertiden; neida en Alzheimer pasient ville ikke klart å gjenfortelle en slik historie, men jeg tror jeg har klart å gjenskape et bitte lite bilde av hvordan en person med denne sykdommen må jobbe og konkurrere med eget hodet, tanker og minner <3

Min mor som flyttet på omsorgsbolig medio Oktober, under frivillig tvang, selv om hun selv skjønte at det ville være det beste for hun. Uansett, så har ikke mor vært hjemme i det huset siden hun ble flyttet til omsorgsbolig pga. demens; Alzheimers. Jeg som datter har vært redd for angstanfall og at jeg skulle rive opp i hennes gamle og frie liv. Det viste seg i går, at mamma var en fremmed uten tilhørighet ved sitt eget kjøkkenbord…

Psykisk sett så flytta mamma ut av hennes hus gjennom førtitre år, før hun gjorde det fysisk…

Vi vet aldri hva morgendagen vil bringe, mammaen vår som var så trofast på kjøkkenet med sine ferske kanelsnurrer har “flyttet ut” både med minner og kropp.

TA VARE PÅ MAMMA OG PAPPA DER UTE <3