hits

Hvor mye sorg skal vi pleie på et barn?

Jeg syntes den dag i dag at denne forsiden symboliserer så vakkert et levd liv som avsluttes <3

 

Det er ikke så mange gangene i livet jeg føler meg usikker, men det føler jeg i dag!

I går, skrev jeg innlegget om tapet av bror og at hans dato er 13. Juni, det kan du lese her:

http://damerisinbestealder.blogg.no/1528836244_selvmordsnatten__natt_til_fredag_den_13_ende_juni.html

Som nevnt før så er jeg fostermor til hans datter på ti år, og også som nevnt før: har ikke angret en dag - Vesla beriker livet mitt og vi har det fint i sammen.

Vi var med blomst på graven når han "skulle" hatt bursdag, i Mai, men så er det altså hans dag i dag også på en måte.

Jeg sitter her og er veldig usikker på om jeg skal inn belemre Vesla med denne dødsdatoen hans, og om vi skal ut å sette på blomst?! Det høres nesten romantisk nydelig ut, at barnet er å setter rose på datoen til faren? <3 Men hvem er det for? Er det noe Vesla trenger, er det noe Vesla kan gjøre noe med? Er det viktig at Vesla skal vokse opp å ha en dødsdato å pleie og sørge over?

 

Vesla er blid og fornøyd, og jeg er så utrolig usikker om jeg skal ta hun med ut å sette en rose på graven.... vi kan jo selvfølgelig gjøre uten å fortelle om denne dødsdatoen og at det kommer når tiden er der.

Slik jeg ser det og tenker litt, så kommer vel denne datoen til å "bli" synlig for hun etter hvert, men trenger hun en påminnelse om denne dagen som ti åring?

Vi får se hva ettermiddagen bringer og hva jeg finner ut av, men at dette er vanskelig; ja det bombe sikkert!

 

 

Lev livet og ta vare på de menneskene som er dine, som er glad i deg og de menneskene som du trenger i din hverdag. Varme tanker fra Frøken Grublerud !

 

6 kommentarer

Sandra Mari

13.06.2018 kl.15:34

Syns det var veldig godt tenkt! Gjerne når hun er litt eldre og symbolisere dagen litt ekstra <3 mine tanker går til deg!

Marianne Kaspersen Dignes

14.06.2018 kl.21:07

Sandra Mari: Takk <3
ja snakket fint med hun <3 Og ikke alltid slik vi voksne tror <3
Klem

poesimylife

13.06.2018 kl.17:00

Det med døden og barn er meget vanskelig. Men jeg liker at du tenker slik. Selv hadde jeg nok tatt med meg mine barn til gravplassen på en slik dag, og særlig når det er broren din som er ditt barn sin far ( dette hørtes litt rart ut). Men Vesla er jo ditt barn, selv om hun er fosterbarn. Jeg har selv en liten sønn som har en gravplass. Barna mine var ikke så gamle da de var med å "hilste" på storebroren sin. De hadde aldri møtt sin storebror, da han døde kun 20 måneder gammel. Men de kan navnet hans og de har sett bilder av han. De regner med broren sin i søskenflokken av alle 4 barna mine. Graven til min sønn er langt unna, da den er i Trøndelag og jeg flyttet for 16 år siden fra Trøndelag. Men om vi hadde kunne vært der på merkedager så hadde barna mine som nå 9 og 11 år blitt med til kirkegården. De er med hver gang vi er i Trøndelag. I år er det 18 år siden min lille sønn døde i krybbedød.....

Marianne Kaspersen Dignes

14.06.2018 kl.21:09

poesimylife: Takk for en sterk historie <3 Ja hun ville gjerne ta del på denne dagen også, jeg som var usikker og ville skåne hun <3 Der kan vi se, ikke alltid at vi voksne tror eller sitter på fasiten.
Fantastisk måte du har håndtert et stort tap på, beundringsverdig <3
Stor og god klem til deg <3

frodith

13.06.2018 kl.18:27

Skjønner problematikken. Spør hun noe rundt dette ELLERS selv da? For det er som du sier, kanskje mest naturlig å ta det NÅR hun spør ? Men lett å vite hva som er rett, det er det ikke, det skjønner jeg. Klem

Marianne Kaspersen Dignes

14.06.2018 kl.21:11

frodith: Ja spurte hun i går :)
Jo hun ville gjerne vite om denne datoen og være med å markere <3
Vakre jenta <3
Ja vanskelig på vegne av andre syntes jeg <3 klemmer

Skriv en ny kommentar

Marianne Kaspersen Dignes

Marianne Kaspersen Dignes

50, Horten

Jeg er Marianne på 50 år, har tre flotte jenter - yngstejenta er niesa mi, samboer Egil og jeg, er fosterforeldre. Jeg elsker shoppingturer og reising.Jeg var ei pappajente, han mistet jeg for 8 år siden, jeg hadde et søsken, min bror - han mistet vi for 3 år siden. Jeg har historier rundt dette, spesielt det med bror; angst - en sykdom som berører hele familien. Jeg tok bror sin sak til fylkesmannen, mer om dette en annen gang. Jeg har mine barn, Egil sine og vesla midt i, halvgale ekser og nye koner mm - kaoset har vært komplett! Det er ikke unike situasjoner - men VI er Unike damer! Jeg er ironisk og digger å se litt ironisk på livshendelser på godt og vondt. Jeg tenker at nå begynner vi å nærme oss femtitallet- eller har bikket over femtitallet, vi er i vår beste alder og vet å sette litt krav, grenser, nyte livet, ta avstand fra eventuelle personer som ikke gjør oss godt, svelger kameler, elefanter og slanger samtidig! Vi vet å sette pris på oss selv og har våre livsverdier, vi vet også hvilke kamper vi ikke ønsker å kjempe. Nå skjer det ting med kroppen vår og livet... men dette er ting som skjer med stort sett alle damer - så det må jo være mange av oss som opplever mange av de samme (Tabu) tingene? Derfor ville det være litt kult å tørre å skrive om og gi det en humoristisk sans. De siste åra har jeg tatt et par operasjoner, jeg har ut resten av Skjoldbruskkjertelen. Disse kulene med og uten kreft er ute av kroppen, pga en ny kul har dukket opp siden sist, og den siste var det kreft i - så jeg har ikke kreft nå. Og når jeg da nevner Stoffskiftet, så har jeg nok allerede mange med meg? Jeg har lyst å nå ut til dere som jeg kan gi noe gjenkjennende opplevelser og følelser. Nå er vi så voksne at vi kan spøke litt med sexlivet osv, vi er jo slik de få gangene i året vi er på jentehytteturer eller jentebursdager, så hvorfor ikke her?!

Følg meg https://www.facebook.com/damerisinbestealderbloggno-1852586428336728/

Kategorier

Arkiv