EN Pappa i himmelen og EN Pappa ved frokostbordet <3 Farsdagen derpå....

 



 

I dag skulle ikke skrive noe på denne bloggen... Men jeg står opp, slenger på meg slåbroken, tar denne nye Stoffskifte tabletten min etter operasjonen...

Jeg stopper smilende i kjøkkendøra og ser hva dere ser bildet av øverst her - jeg kjenner en intens hjertevarme og glede, tenk Egil har gått på jobben med en herlig følelse i kroppen? <3 

Jeg tenner lysene på bordet, og setter meg ned for å skrive dette til dere...



 

Alle sier vi, (Egil og jeg), er så snille og fine som har tatt til oss vesla, min niese på 8,5 år - hun har bodd hos oss i 4,5 år nå.

Jeg har aldri angret, og alternativet var aldri å si nei når barnevernet spurte heller.

Men det er VI som er heldige!

Jeg er så utrolig takknemlig over alle disse ekte gledene og sorgene (ikke mange av sorgene), men allikevel, få følge, gi omsorg med oppdragelse, gi hun trygghet/ forutsigbarhet for et lite barn, motta kjærligheten hennes og ikke minst få elske hun av hele mitt hjerte <3

Jeg/vi har også blitt kjent med mange herlige mennesker som foresatte for Lille gull, dette kan være barnehage, skole, fritidssysler og venner.

 

Jeg skal ærlig innrømme at med vesla så fulgte også mitt livs verste opplevelse, eller rettere sagt en jævlig situasjon, som lille  jeg skulle takle, ikke ofte, men da følte jeg meg liten og maktesløs! Men kontakten i barnevernet sa at det var jeg som tryggeste person som måtte fortelle....

Jeg, Marianne Kaspersen Dignes som har levd i snart 49 år, og opplevd mye på godt og vondt, alt kan en jo ikke servere her på en blogg - men jo kinkige og vonde situasjoner og avgjørelser har jeg opplevd/stått midt oppi.

MEN den verste av alle var; Fredag den 13. Juni, 2014 - at jeg skulle hjem å fortelle ei livsglad jente på 6 år, at pappen hennes var død! Og for å si det slik, så følger det ingen fasit fra barnevernet eller de som satte oss på denne jorda; om hvordan du skal fortelle slikt mest mulig skånsomt til et barn - også med tanke på at bror på en måte "valgte" dette selv. Mener å huske at jeg kjørte et par runder ekstra før jeg kjørte opp i gården, gikk inn og hørte barnelatter fra rommet, den barnelatteren skulle jeg straks knuse og gjøre om til smerte og gråt....

Men utrolig nok i ettertid, så fant hun det ene lille som kunne gjøres positivt - denne 6 år gamle jenta; "mamma, vi gråt i sammen begge to" <3

Begynner dere å skjønne? Dette valget vi tok for snart 5 år siden - det har beriket livet våres på godt og vondt (igjen mest godt).

Til alle dere som skulle komme i lignende situasjon; det er ikke barna som er styr - det er alt rundt - helt til vi voksne, barnevernet, foreldre, fosterforeldre og alle rundt har fått stabilisert hele situasjonen! Og tenk om Lille gull IKKE hadde bodd sammen med familien sin-meg som tante når hun skulle få denne beskjeden om pappaen sin? Jeg mener å tro at det gjorde noe med måten hun taklet på; at jeg som hennes tante og som bror sin søster, var i sorgen sammen med hun <3

Lille gull har kun en ordentlig pappa, men dog; vi trenger alle en pappa ved frokostbordet og i hverdagen vår <3

Legger også ved et bilde av et forkle `jeg bare MÅTTE kjøpe i butikken i sted! Gleder meg til juleforberedelser og pepperkakebaking med Lille gull! Vet hun vil bli glad for denne lille Mandagsgaven <3



 

Spør gjerne om det er noe dere lurer på vedrørende å bli fosterforeldre i egen familie! Jeg deler gjerne erfaringer!

Mandagsklemmer til dere <3

 

 

 

 

2 kommentarer

Anne- Grete Svevad

14.11.2016 kl.12:07

Så koselig og reflektert lesing💕💕 Og rørende 😢Heldig lillegull og dere som har hverandre. ❣️❣️

14.11.2016 kl.19:41

Tusen takk fineste du <3

Skriv en ny kommentar

Marianne Kaspersen Dignes

Marianne Kaspersen Dignes

49, Horten

Jeg er Marianne på 48 år, har tre flotte jenter - yngstejenta er niesa mi, jeg og samboer Egil, er fosterforeldre. Jeg elsker shoppingturer. Jeg er den typen som handler inn masse for at jeg skal bake/lage til jul, men når jula er over så har jeg Dronnningsjokolade, Delfiafett og Puffet Ris i tørrskapet til langt over sommeren. Men det som er sååå utrolig bra; det er at når jeg tar ned kakeboksene fra kjøkkenskapene så har jeg fanken meg alle syv slaga nesten allikevel - fra i fjor :). Jeg var pappajente, han mistet jeg for 7 år siden, jeg hadde et søsken, min bror - han mistet vi for 2,5 år siden. Jeg har historier rundt dette, spesielt det med bror; angst - en sykdom som berører hele familien. Jeg tok bror sin sak til fylkesmannen, mer om dette en annen gang. Jeg har mine barn, Egil sine og vesla midt i, halvgale ekser og nye koner mm - kaoset har vært komplett! Det er ikke unike situasjoner - men VI er Unike damer! Jeg er ironisk og digger å se litt ironisk på livshendelser på godt og vondt. Jeg tenker at nå begynner vi å nærme oss femtitallet- eller har bikket over femtitallet, vi er i vår beste alder og vet å sette litt krav, grenser, nyte livet, ta avstand fra eventuelle personer som ikke gjør oss godt, svelger kameler, elefanter og slanger samtidig! Jeg at vi ikke mister oss selv lengre! Vi vet å sette pris på oss selv og har våre livsverdier, vi vet også hvilke kamper vi ikke ønsker å kjempe. Nå skjer det ting med kroppen vår og livet... men dette er ting som skjer med stort sett alle damer - så det må jo være mange av oss som opplever mange av de samme (Tabu) tingene? Det virker også mye lettere for en lege for eksempel å fortelle ei dame på rundt femti, at hun er overvektig? Det er nok fordi at de vet at vi er fattet, og at vi vet det så jækla godt selv også. Derfor ville det være litt kult å tørre å skrive om og gi det en humoristisk sans. Jeg føler at jeg har såpass mye selvsikkerhet nå i livet, at jeg er ikke helt hel om ikke jeg kan stå for/skrive om dumme ting i livet; det er jo gjerne de opplevelsene som har gjort meg til den jeg er pr i dag. Det siste året har jeg tatt et par operasjoner, forrige torsdag tok jeg ut resten av Skjoldbruskkjertelen. Disse kulene med og uten kreft er ute av kroppen, pga en ny kul har dukket opp siden sist, og den siste var det kreft i - så jeg har ikke kreft. Og når jeg da nevner Stoffskiftet, så har jeg nok allerede mange med meg? Jeg har lyst å nå ut til dere som jeg kan gi noe gjenkjennende opplevelser og følelser. Nå er vi så voksne at vi kan spøke litt med sexlivet osv, vi er jo slik de få gangene i året vi er på jentehytteturer eller jentebursdager, så hvorfor ikke her?! Er det ikke kult at vi er jenter selv om vi er rundt femti? Jeg er dame når jeg må være dame, ferdig med det!! Joda jeg har døtre som blir flaue over mammaen sin, men vet de er glade i meg lell, og de vet at jeg elsker dem for alt i verden <3 Ps: dere MÅ ha tålmodighet med oppsett osv på Bloggen min, jeg lover å jobbe med dette! Husk når vi begynte å lære tekstbehandling EDB /-84), så var maskinene like store som kombikjøleskapet inne på felleskjøkkenet til Marinen!

Følg meg https://www.facebook.com/damerisinbestealderbloggno-1852586428336728/

Kategorier

Arkiv

hits